De fem beste i 2009

Jeg så meg nødt til å lage en liste over de fem beste albumene fra året som gikk, siden jeg har merket meg at min liste er noe annerledes enn mange andres (NB: Jeg har ikke hørt så mye på indie og pop).

1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx… Pt. II

Wikipedia | Spotify | Wimp

Det er en oppfølger til OB4CL som kom ut på midten av nittitallet, og definerte crime rap / drug rap. I likhet med førsteplata er dette albumet bygd opp filmatisk, med historier som utvikler seg, bilder som dannes, og skits og detaljer som danner en helhetlig atmosfære man sjelden finner maken til. I første omgang er det helt fantastiske beats, med produksjoner av de kuleste i gamet de siste årene, med rap som fungerer bra som instrument. Om man klarer å sette seg inn i tekstene vil man også sitte igjen med svært billedlige historier, fortalt på en måte som ikke er ulik det man finner i TV-serien The Wire (selv om de vel disser The Wire i en av låtene).

Dette er gangsterrap slik det skal låte. Alle de andre kommersielt kjente gangsterrapperne de siste 10 årene er kjipe knockoffs som ikke har skjønt hva som gjør OB4CL bra. Det skal være skittent og uhyggelig, ikke skinnende av gull og flashy biler/båter fullt til randen av dansende damer.

2. Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures

Wikipedia | Spotify | Wimp

Supergruppa Them Crooked Vultures, som består av primus motor Josh Homme &emdash; vår tids største rockeikon etter min mening &emdash; fra Quens of the Stone age og legendariske Kyuss, Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters, og bassist John Paul Jones fra motherfuckings Led Zeppelin. Ved prerelease av plata hørte jeg på den i 12 timer i strekk uten å gå lei, og den svinger raskt opp til å bli noe av det jeg har hørt mest på i år. I det hele tatt er dette noe av det beste rocken som har kommet ut på mange år. Asbjørn Slettemark fra Lydverket oppsummerte det fint på Twitter: "Them Crooked Vultures låter killer. Tre dudes som drikker pils og spiller feit rock i en kjeller." Homme tar med seg haugevis av QotSA, og Grohl spiller groovetrommer som selveste John Bonham fra Led Zeppelin, akkompagnert av stødig bassriffing fra zeppeliner John Paul Jones, som også river i gang flere utsøkte orgelpartier (røffere stil enn fra Led Zeppelin, nesten litt som Faith No More på sitt beste). Homme gjør også en god Cream-aktig vokal, f.eks. på Scumbag Blues, en låt som kunne vært med i reportoaret til Cream.

Men dette er altså verken QotSA, Led Zeppelin, Foo Fighters, Nirvana, Cream eller Faith No More. Det er nytt og fresht, og det er intet mindre enn fantastisk. Er det lov å håpe på en psykedelisk rock-revival? Det er i alle fall mer på sin plass enn den opphypa grunge-revivaln det snakkes om for tiden. Grunge skal lages av sinte nihilister i 20-årene, og jeg kan ikke se noen slike band i dag. Dette var en digresjon, siden Them Crooked Vultures ikke har noe med grunge å gjøre.

3. Mastodon - Crack The Skye

Wikipedia | Spotify | Wimp

Begynte å høre på dette albumet først da i begynnelsen av desember. Tidligere har jeg hørt på Leviathan fra 2004, som den gang var ganske typisk 2000-metal; aggressiv og velprodusert, men ganske likt andre ting som ble utgitt i samme tidsrom. Mastodon befant seg dog i det øvre sjiktet, med flere stilige låter (typisk gamer-metal). Jeg har ikke hørt på Blood Mountain som kom ut i mellomtida, men Crack the Skye er rett og slett en musikalsk høydare av dimensjoner. Jeg leste på Wikipedia at ene bandmedlemmet hadde sagt følgende i et intervju: "Crack the Skye is a departure from everything we've previously recorded in the sense that we kinda strapped on our aeroshells and departed from Earth for a while". Det er en god beskrivelse, for det føles mer space-aktig og &emdash; for å bruke et flåsete ord &emdash; søkende enn det jeg tidligere har hørt av Mastodon. Det er mer proggete (type Tool-proggete, ikke Dream Theater-proggete) enn tidligere, mye mindre aggressiv vokal, og storslagne produksjoner med heftige oppbygninger, som f.eks. i The Czar, en låt i fire deler som tikker inn på over 10 minutter.

4. The Prodigy - Invaders Must Die

Wikpedia | Spotify | Wimp

Prodigy tilbake i 90-tallsstorform etter noen halvkjedelige utgivelser på 2000-tallet. Skulle gjerne skrevet mer om albumet, men jeg satt litt skeivt i en biltur og en båttur i går, fikk en kink i ryggen, og tror ikke Prodigy trenger noen utdypende introduksjon. Uansett et strålende album! (grunnen til at det står så mye mer om de andre er at teksten stort sett er copy-pasta fra Google Wave)

5. Major Lazer - Guns Don't Kill People… Lazers Do

Wikipedia | Spotify | Wimp

Major Lazer er en av artistene jeg har oppdaget gjennom Santigold. Ble tipset om dette albumet fra en fyr på Twitter (som også tipsa om Top Ranking: A Diplo Dub), og det ble med ett en favoritt. Det er et konseptalbum (konseptet er at Major Lazer er en fiktiv, tegnet character som sloss som jamaicansk kommandosoldat i en hemmelig zombiekrig i 1984) satt sammen av amerikanske Diplo (en av de hotteste DJ-/produsentene for tiden, har bl.a. jobbet med Santigold og M.I.A., og har gjort det stort med masse remixes som DJ) og en britisk DJ ved navn Switch. Albumet ble spilt inn på Jamaica, og de har etter sigende de hotteste navnene fra Jamaica som gjester på alle låtene, pluss mer celebre gjester som Santigold, Nina Sky og Amanda Blank.

Det står også å lese at dette albumet kan kategoriseres som jamaicansk dancehall. Jeg har aldri hatt noe forhold til dancehall, og har når sant skal sies skydd det som pesten, nesten på lik linje med r'n'b og generisk dritmusikk. Derfor var jeg særs skeptisk da jeg begynte å høre på Major Lazer, og visste ikke hva jeg gikk til. Overraskelsen var stor da det viste seg å falle i smak. Om det skulle vært opp til meg burde ikke dette albumet lables som dancehall, for det har flere elementer av hip hop, electronica, raggae, fusion, etc. Dette er kanskje primeskempelet på noe det snakkes mye om nå for tiden: sjangerløs musikk, som bare henter det beste fra det de liker, uansett sjanger, og syr ting sammen uten musikalske begrensninger.

Det starter med Hold the Line (med Santigold på vokal), en lettfattelig låt som likevel har snev av "dette er noe nytt", så glir det over i en ganske minimalistisk klubbanger, som glir inn i noe downtempo raggae. Det er som de med de tre første låtene sier "ikke tro at denne plata ikke er variert", før de presenterer signatursounden i Lazer Theme. Deretter er det stilig jamaicansk hip hop, så noe mer avslapnings-raggae, før de har en (obligatorisk) hyllest til marijuana (mer morsom og underholdende enn andre klisjéhyllester). Videre følger de opp med humoristisk hip hop med latterlig tekst: "I met Jill / she was a stripper / I told her my name was Jack the Ripper / She said she heard that I was a good tipper / And she wanted to undo my zipper" Etter dette er det mer pulemusikk (What U Like), så kommer en dritlåt som ikke har noe på plata å gjøre (Keep It Goin' Louder). Denne er bare altfor tenåringscrappy og popklissete. Pon De Floor er nok en klubbanger, og har vært spilt og remixa i utall utover sommeren (det har også gått inflasjon på YouTube i å lage sin egen versjon av musikkvideoen, som i original versjon har blitt sensurert (ikke spilt) av forskjellige medier fordi den er for drøy). Etter Pon De Floor er det noe drit med babygråt og auto-tune, som de godt kunne spart seg for, før de avslutter albumet med nok en klubbanger.

Om man vil eksponere seg selv for ny musikk er det lite i 2009 som overgår dette albumet.

Boblere

Album som nesten strakk opp.

Diamond District - In the Ruff

Hip-Hop | HipHopDX | Spotify | Wimp

Gallows - Grey Britain

Hardcore/punk | Wikipedia | Spotify | Wimp

Felt - Felt 3: A Tribute To Rosie Perez

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp

The xx - xx

Pop | Wikipedia | Spotify | Wimp

N.A.S.A. - The Spirit of Apollo

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp

Rock anno 2009

Rocken er ikke død. Den vil sikkert aldri dø. Den er bare i en dyp, dyp dal akkurat nå. Mens vi kan velge og vrake i ørten subsjangre av metall (okei, det er ikke direkte overflod av nye albumklassikere innen metal heller, men det virker som det gis ut mer metal enn rock), finne elektro for enhver anledning, og hiphop kommer i alle former og varianter, er det heller lite å meske seg med av klassisk rock/rock'n'roll/hardrock.

Jeg brukte deler av dagen på å snakke med folk om hva som har kommet ut av (bra) rock i 2009. På egen hånd klarte jeg bare å komme opp med tre (Mustasch, The Cumshots, Them Crooked Vultures), så fikk jeg tips om et jeg hadde glemt (Wolfmother), og et jeg har hørt diverse snakk om, men ikke fått hørt på selv enda (Gallows).

Er dette de fem kuleste rockeskivene i 2009?

1. Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures

Spotify | Wimp



Klinkende klar førsteplass til supergruppas debutalbum som plutselig var releaseklart i november. Bunnsolid og underholdende fra start til slutt. Forhåpentligvis et album som klarer å heve standarden for hvordan rock skal høres ut nå om dagen, og fører til flere og bedre utgivelser i 2010 og årene framover.

2. Gallows - Grey Britain

Spotify | Wimp



Gallows fikk jeg altså ikke hørt på før i dag, men det var absolutt en høydare og en positiv overraskelse. Sikkert det hardeste på denne lista, og mange vil kanskje si at det er mer punk og hardcore mer enn det er rock. De om det. Det er i alle fall verdt opptil flere gjennomlyttinger, og er vel verdt hypen (som var grunnen til at jeg ikke hadde troa på det).

3. The Cumshots - A Life Less Necessary

Spotify | Wimp



Gutta i Duplex representerer moderlandet på lista. Hatten av for feiende flott og dyster skrevrock.

4. Mustasch - Mustasch

Spotify | Wimp



Svenskefaen-rockerne i Mustasch har (som den trofaste leser vet) fått ny lead-gitarist, og presenterer seg selv som en ny og godt sammensveisa gjeng, klar for nye eventyr. Plata er nok ikke noe jeg vil huske i evig tid — for det er den noe forutsigbar og ensformig — men man vet hva man får, og det funker.

5. Wolfmother - Cosmic Egg

Spotify | Wimp



Wolfmother må vel kunne sies å være ledende innen 70-tallsrock på 2000-tallet (skal heller ikke kimse av Bigelf). I mine øre er det kanskje noe ensformig og kjedelig, men det svinger godt, og jeg kommer ikke på noe på plata jeg fikk lyst å spole over / skippe.

--

Innspill?

Livet på utsiden

... av samfunnet. Eventuelt "on the outside looking in" som engelsk tittel. Det er en overhengende fare for at dette innlegget kan oppfattes som emo eller veldig bloggete, men det får så være. Jeg er ikke emo, jeg synes ikke synd på meg selv, jeg er ikke trist, ikke ulykkelig, og det er helt out of character for min del å skrive dypt personlige utleveringer som selv-terapi. Det er greit at andre driver med slikt, men jeg ser helst at det jeg selv skriver er akademisk og klinisk. Eventuelle personlige detaljer får komme til syne gjennom underteksten. Men nok om hva dette er og ikke er.

Jeg betrakter verden vi lever i, analyserer den, ser sammenhenger og trekker konklusjoner, prøver å forstå min egen rolle i det hele. En av de tingene jeg har tenkt, er at jeg ikke er en del av samfunnet. Det siste året har jeg lagt merke til at vi nok er flere som deler denne oppfatningen. Derfor tenkte jeg å prøve beskrive dette fenomenet, lufte ideen, se om det er noen andre som kjenner seg igjen (det er ikke forbudt å legge igjen en kommentar, tror faktisk det går an å gjøre anonymt også).

Så hva mener jeg med å leve på utsiden av samfunnet? For å svare på det bør jeg først definere hva "samfunnet" er, så forklare hvordan "utsiden" ser ut. Det ble verre. Jeg startet med å gjøre et oppslag på ordet på Dokpro, som sier følgende:

samfunn n1 (norr samfundr 'sammenkomst', av sam- og IV finne)

1. gruppe av folk med felles tro, meninger, formål osv tross-, kirkes- / de helliges s- / forening students-, Militære s-


2. folk i en stat (med felles institusjoner, lover, sedvaner, tradisjoner osv) individ og s- / forandre det bestående s- / de små i s-et


3. (folket i) bygd, kommune, by, tettsted industris- / et lite, avstengt s-


4. dyrekoloni med en viss form for organisasjon mauren lever i s-

Her er det nok punkt 1 som er mest interessant. Det er vanskelig å oppholde seg på utsiden av punkt 2 og 3 (punkt 4 utelukkes helt); selvsagt er jeg medlem av staten og byen/bygda jeg bor i. Jeg har jobb, jeg betaler skatt, jeg bor i en bygård med flere andre, jeg går på den samme Bunnpris-butikken som de andre som bor i området, jeg betaler for varene med samme valuta, jeg tar samme bussen som alle andre, etc. Dette er ikke til å komme utenom, ikke i Norge. Man kan ikke leve på fjellet etter hand-til-munn-metoden.

Det er altså mer et spørsmål om å stille seg på utsiden av andre "folk med felles tro, meninger, formål, osv". Det at jeg påstår at jeg lever på utsiden av samfunnet kan sies å falle på sin egen urimelighet når jeg i neste setning sier at vi er flere som lever akkurat slik. Nuvel. Unnskylder meg med at det er vanskelig å forklare (merker at det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som denne teksten skrider fram). Kan prøve å skildre følelsen gjennom en tankerekke...

Jeg gikk et par år og trodde jeg var misantrop, hvertfall hadde snev av en mild form for misantropi (ikke nødvendigvis menneskeforakt og hat, men at det ikke var håp for verken menneskeheten som helhet eller enkeltindivider). Dette var nok bare tenåringsrebelisme, som ble forsterket av at jeg så (les: forgudet) Bill Hicks, og leste Abu Rasul (pseudonym for Matias Faldbakken) og Michel Houllebecq. Det ble liksom kult å være en oppgitt, nihil outsider. I senere tid har jeg innsett at jeg er mer filantrop enn misantrop. Jeg elsker å se hvordan vi mennesker oppfører oss, hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvordan et kjærestepar eller to bestevenner forholder seg til hverandre på en helt annen måte enn to fremmede. Men det er noe med det at jeg betrakter mer enn jeg deltar. Klart, jeg deltar i konversasjoner og er generelt lett å prate med, og jeg har ikke problemer med å ta initiativ til samtaler med fremmede, men det kan virke som om denne adferden drives av et ønske om å "se nærmere på" og forstå. En slags dualisme der, altså. Zoome nært nok inn med mikroskop og samtidig beholde distansen, ikke gi slipp på fugleperspektivet.

Det hadde vært morsomt å ta del i det. Ikke for at at jeg er lidende og finner min nåværende situasjon uoverkommelig, men for å kjenne hvordan det føles å være med i samfunnet; være en del av noe større, med "felles tro, meninger, formål osv". Jeg ser hele tiden andre som er med, i alle fall tilsynelatende, så det burde jo la seg gjøre.

Slik jeg ser det er altså dette en oppfatning som deles av flere. Jeg har sett flere som uttrykker en forundringer over det at de trives så godt i sitt eget selskap selv om de ellers er veldig sosiale. Er det sånn at vi (vår generasjon) først og fremst er individualister? En slags post-opplysningstid på steroider?

PS: Shit, det ble en del fremmedord og pompøse greier her. La meg spesifisere at jeg ser meg selv ved siden av samfunnet, ikke over. Jeg har ingenting til overs for elitisme, så det ville vært et stort nederlag om denne posten skulle framstå slik. Jeg prøver bare å forstå.

Manglende hip hop i Wimp og Spotify

Jeg gikk litt hardt ut på Twitter tidligere i dag, og sa følgende:

Både @spotify og @wimp suger forresten på ny hiphop. Jeg har en mongofet playlist på lur, men bare halvparten av låtene er å finne der.

Det gikk ikke mange minuttene før jeg fikk dette svaret fra Wimp:

@blakefate Ikke bra, send oss gjerne en liste (PM) med artister du mener vi mangler !

Jeg må igjen ta hatten av for Wimp, som virkelig tar seg tid til å høre og svare på all klagingen til folk på Twitter :) Man kan ikke si det samme om folkene i Spotify, som jeg aldri har fått et eneste svar fra, uansett hvor positivt ladet henvendelsen min har vært. Har også prøvd med superbitre hendvendelser, og alt i mellom, men det er ingen svar å få fra tjuvsvenskene.

In any case, det ble litt mye tekst å sende på DM til Wimp, så jeg lagde en tekstfil med manglende hip hop i stedet. Fant etter hvert ut at jeg kunne lage en bloggpost i samme slengen for å berømme Wimp litt for deres innsats. Orker dog ikke gjøre for mye ut av det, så jeg paster tekstfila her:

Hiphop som mangler i Wimp (alfabetisk rekkefølge):
* Action - Godt & Blandet Mixtape
    Norsk bergensrapper, finnes bl.a. på bloggen til Lars Vaular (og Urørt):
    http://larsvaular.blogspot.com/2009/03/action-godt-og-blandet-mixtape.html
* The Afeeliated - Saving the City Vol 1
    Mer hiphop fra vestlandet men med internasjonal sound. Urørt:
    http://www11.nrk.no/urort/user/mixtapes.aspx?id=42585
* The Alchemist
    En av de viktigste navnene i hiphop de siste fem årene.
    Essensielt å få med nyeste plata Chemical Warfare, 
    samt EPen The Alchemist's Cookbook
* Atmosphere
    Her har dere godt utvalg, men mangler Strictly Leakage
* Black Milk - Tronic
    Detroit-fyr som har blitt viktig de siste to årene.
* Blaq Poet
    Savner The Blaqprint
* Devin the Dude
    Mangler først og fremst Hi Life, men også Landing Gear
* Elzhi
    Savner først og fremst albumet The Preface
* Evidence
    Savner først og fremst albumet The Layover
* Heltah Skeltah
    Først og fremst D.I.R.T.
* MF DOOM
    Vanskelig å få med alt her, men jeg savner Born Like This
* Raekwon - Only Built for Cuban Linx Pt. 2
    DETTE ER ÅRETS BESTE OG VIKTIGSTE HIPHOP-PLATE. 100% ESSENSIELL
* Scarface
    Dere har mye, men savner Emeritus fra 2008.
* Skillz
    Dere har noe, men savner The Million Dollar Backpack.
* U-N-I & Ro Blvd
    Har gitt ut A Love Supreme, skal være gratis på det store
    Internettet
    
Av helt nye ting kan nevnes:
* Diamond District - In the Ruff (er vel ikke releasa ennå, men 
  finner den heller ikke som "blir tilgjengelig")
* Oh no - Dr. No's Ethiopium (oppfølger til Dr. No's Oxperiment,
  som dere har)

Andre ting som hadde vært fint å ha:
* Apathy - Wanna Snuggle?
* Blue Scholars - Bayani Redux
* KRS-One - Survival Skills
* M.O.P. - Foundation
* Saigon & Statik Selectah - All In A Day's Work
* Sa-Ra Creative Partners - Nuclear Evolution

Om noen i Spotify skulle lese dette: dere vet hva dere har å gjøre.

Takk for seg!

Spilleliste: The Progrock Sensation

Fikk forespørsel om å sette sammen en spilleliste med progrock, så her har vi — by popular demand — The Progrock Sensation!

Prescriptum: Jeg er ikke i skrivehumør, så jeg skal holde det kortfattet og konsist (vi trenger ett ord for det engelske succinct).

Linker:
The Progrock Sensation i Spotify
The Progrock Sensation i Wimp (mangler 2 låter)

Trackliste

Total spilletid: 1t8m

1. Yes - Roundabout [8:31]


2. Genesis - I Know What I Like (In Your Wardrobe) [4:09]


3. Goblin - Suspiria [6:00] (ikke i Wimp)


4. Primus - Southbound Pachyderm [6:22]


5. Brian Eno - Baby's On Fire [5:19]


6. Junipher Greene - Sunrise / Sunset [4:11]


7. Rush - Tom Sawyer [4:34]


8. 21st Century Schizoid Band - 21st Century Schizoid Man [7:37] (ikke i Wimp)


9. Kansas - Carry On Wayward Son [5:23]


10. The Mars Volta - This Apparatus Must Be Unearthed [4:58]


11. Renaissance - Kings & Queens [10:57]

1. Yes - Roundabout

Fra Fragile (1972):



Det viser seg at fjerdealbumet er the shit for progrockband, noe som gjelder blant annet de klassiske progheltene i Yes. Fantastisk fin åpning med akustisk gitarklimpring, og en tvers gjennom velkomponert låt.

2. Genesis - I Know What I Like (In Your Wardrobe)

Fra Selling England by the Pound (1973):



Fra fjerdealbumet til Genesis (jeg vet ærlig talt ikke om jeg tror på at dette er fjerdealbumet, men AllMusic påstår det i beskrivelsen til den Kansas-plata litt lenger ned på lista).

3. Goblin - Suspiria

Fra Suspiria (1977):



Konseptalbum, soundtrack til den klassiske horror-filmen Suspiria. Gufsent.

4. Primus - Southbound Pachyderm

Fra Tales From the Punchbowl (1995):



Oi, hva gjør Primus her? Jo, de levererer finfin dyrevernerprog.

5. Brian Eno - Baby's On Fire

Fra Here Come the Warm Jets (1973):



Fra debutskiva til artsy Eno. Akkurat passe slitsom og proggete.

6. Junipher Greene - Sunrise / Sunset

Fra Friendship (1971):



Listas norske alias! Hipp hipp? Hurra! Les mer om dem på Wikipedia.

7. Rush - Tom Sawyer

Fra Moving Pictures (1981):



Ja.

8. 21st Century Schizoid Band - 21st Century Schizoid Man

Fra Official Bootleg, Volume 1 (2002):



Ikke la deg lure av, dette er egentlig King Crimson, bare gjenoppstått på 2000-tallet med litt modifisert besetning. Bandnavnet er henta fra låta som her spilles (var originalt på debutplata til KC).

9. Kansas - Carry On Wayward Son

Fra Leftoverture (1976):



Happyprog?

10. The Mars Volta - This Apparatus Must Be Unearthed

Fra De-Loused in the Comatorium (2003):



Nyere flinkisprog, produsert av legenden Rick Rubin.

11. Renaissance - Kings & Queens

Fra Renaissance (1969):



Med utspring fra The Yardbirds. Lang og god avslutningsprog.

Spilleliste: Høstmørke

Høsten har utvilsomt meldt sitt inntog over det ganske land. Det er vått i gatene, trærne blir gule og røde, og folk får influensa og forkjølelse. Gjør dette noe med musikksmaken? Det vet jeg ikke. Jeg har i alle fall satt sammen en spilleliste med sanger som på en eller annen måte passer fint om høsten.

Linker:
Høstmørke i Spotify
Høstmørke i Wimp (mangler 1 låt)

Trackliste

Total spilletid: 50m59s

1. Jethro Tull - Bourée [3:46]


2. Jeff Buckley - Dream Brother [5:26]


3. Madrugada - Higher [4:47]


4. Nirvana - Dumb [2:53]


5. The Music - Alone / New Instrumental [5:35]


6. Grizzly Bear - Central and Remote [4:54] (ikke i Wimp)


7. Basement Jaxx - Gimme Somethin' True (feat. Jose James) [5:30]


8. The Roots - Do You Want More?!!!??! [3:21]


9. Seigmen - Ameneon [3:16]


10. The Megaphonic Thrift - A Thousand Years Of Deconstruction [7:22]


11. Opeth - Weakness [4:09]

1. Jethro Tull - Bourée

Fra Stand Up (1969):



Jethro Tull er typisk skogsmusikk, soundtrack til en tur i marka liksom. Akkurat Bourée forbinder jeg mer med uteplassen Nedenom & Hjem i Harstad anno 2000-2001, mens det enda var mer en musikklinjeplass enn markeds-/bedriftsøkonomiplass. Utelivet var nytt og spennende (18 år), og denne låta satt stemninga for en varm og koselig kveld.

2. Jeff Buckley - Dream Brother

Fra Grace (1994):



Jeg er ikke like inngarva blodfan av Jeff Buckley som enkelte andre jeg kjenner, men Dream Brother er rett og slett en praktfull låt, velskrevet og velspilt, med gåsehudgivende oppbygging.

3. Madrugada - Higher

Fra Industrial Silence (1999):



Hva betyr Industrial Silence for din del? For min del er det sene høstkvelder i førsteklassen på videregående, og nordlys. Jeg tror det ble spilt som legge-seg-musikk hver eneste kveld i flere måneder.

Higher er kanskje den mest dynamiske låta på hele plata, altså skjer det masse forskjellig i den, med oppbygginger, broer, helt nye partier, masse spennende. De første 12 sekundene — fram til der de går ned i stedet for opp — høres det ut som en hvilken som helst depperocklåt av et hvilket som helst band, men så er det bare overraskelser og nytelse hele veien ut.

Apropos nordlys:

4. Nirvana - Dumb

Fra MTV Unplugged in New York (1994):



Jeg ser Nirvanas MTV Unplugged in New York minst én gang i året, gjerne om høsten. Det gjør seg virkelig med litt cello på Dumb.

5. The Music - Alone / New Instrumental

Fra The Music (2002):



The Music er er et band jeg snappa opp via broren min som studerte i Tromsø en stund. Engelsk altrock med dritbredt lydbilde, som ble hypa av NME på begynnelsen av totusentallet. Denne plata har vært en av mine favorittplater, og blir fortsatt spilt jevnlig, særlig som jobbemusikk.

Denne låta kom ikke over før i dag(!). Den er nemlig ikke med på den versjonen av plata jeg har, men i Spotify var den der. Jeg har ikke klart å finne ut helt hvorfor, fordi den er ikke med i noen av de offisielle utgivelsene som listes på AllMusic eller Discogs.

In any case …

6. Grizzly Bear - Central and Remote

Fra Yellow House (2006):



Kompis kioskhyggelig nevnte denne plata her om dagen, og jomen har han ikke noe i det han skriver (om at det er ei fantastisk plate).

7. Basement Jaxx - Gimme Somethin' True (feat. Jose James)

Fra Scars (2009):



Basement Jaxx ga altså ut ny plate i høst. Jeg liker den veldig godt, og har spilt seks av låtene flere titalls ganger allerede. Dette er en av de seks, avslutningssporet på albumet. Setter stemninga tidlig med regnlyder og seigsukkende «aaaAAAAAaaaah», og fortsetter fint med en hengende synth og klassisk Basement Jaxx-gitar. Det spes også på med en hel del andre lyder og snacks i kjent stil, men det fineste er likevel i mine ører refrengen/singalong-delen.

8. The Roots - Do You Want More?!!!??!

Fra Do You Want More?!!!??! (1995):



The Roots får oppgaven å ivareta hip hopens gode navn og rykte på lista. Dette er et album jeg ofte hører på repeat dagen derpå. Blir skikkelig lun og avslappa og i godt humør av rolige, jazzkandiserte beats og morsom rapping.

9. Seigmen - Ameneon

Fra Ameneon (1993):



En akustisk overgang vekk fra hip hop, servert av de gamle studentheltene Seigmen. Jeg skulle gjerne opplevd Seigmens storhetstid som student selv, men var som vanlig født 10 år for sent. Jeg skal egentlig ikke klage, vi hadde det moro med Slaver av solen, men det slår meg at jeg hadde fått mer ut av musikken om jeg hadde vært eldre. Nå er det heldigvis ikke for sent å høre seg opp igjen i ettertid, og i dag gikk det opp for meg at det eldste av Seigmen kan minne om Capricorns.

Det stod mellom denne låta og et eller annet fra Ulvers Kveldssanger. Endte på Seigmen siden det fantes i både Spotify og Wimp.

10. The Megaphonic Thrift - A Thousand Years Of Deconstruction

Fra A Thousand Years Of Deconstruction (2009):



The Megaphonic Thrift er et norsk band vi sikkert får hør mer av utover. De slapp nettopp denne EPen, og ble nylig plukket ut som en av de første til by:Larm 2010.

«Musikalsk redefinerer The Megaphonic Thrift grensene mellom støy og melodi, og befinner seg i et slags skjæringspunkt mellom pop, rock og shoegaze […]»

11. Opeth - Weakness

Fra Damnation (2003):



Opeth får æren av å ebbe ut lista med nitriste synthklimpring og sørgelig vokal, men akk så fint. Avslutningssporet på den akustiske deppeplata.

Spilleliste: Ståkuk, øl og fuzzpedal

Ståkuk, øl og fuzzpedal var en frase Klubben på Samfundet brukte i 2003. De trykket det opp på t-skjorter, og om jeg husker riktig var det ståkuk, øl og fuzzpedal som tema hver fredag. Horder av bleikfeite studentgamergeeks svimlet rundt i korridorene og drakk pils fra plastglass, og nikket anerkjennende til andre som også hadde ståkuk, øl og fuzzpedal-tee.

Frasen har festet seg i minnet, og bobler til overflaten med jevne mellomrom. Det var derfor et naturlig navnevalg da jeg skulle lage en oppusset versjon av Testosterock'n'roll-lista.

Dette er rock i tredje etasje (Klubben er i 3.). Planlegger en kjellerrockliste en gang i framtiden.

Linker:
Ståkuk, øl og fuzzpedal i Spotify
Ståkuk, øl og fuzzpedal i Wimp (mangler 4 låter)

Trackliste

Total spilletid: 49m08s

1. Bathory - Krom [2:51]


2. Danzig - Kiss the Skull [4:13] (ikke i Wimp)


3. Mustasch - The Man The Myth The Wreck [2:41]


4. Sparzanza - Before My Blackened Eyes [3:06] (ikke i Wimp)


5. Chrome Division - Wine of Sin [4:08]


6. Motörhead - Stay Out of Jail [3:02] (ikke i Wimp)


7. Faith No More - Got That Feeling [2:21]


8. Alice In Chains - Check My Brain [3:58]


9. Thulsa Doom - Generation 71 [4:46]


10. Unida - Black Woman [5:20] (ikke i Wimp)


11. Thin Lizzy - The Rocker [2:41]


12. The Sword - Freya [4:34]


13. The Cumshots - And The Sun Pissed Red [5:27]

1. Bathory - Krom

Fra Destroyer of Worlds (2001):



«Vroom!», og vi er i gang. Svenske Bathory er mest kjent for å ha funnet opp vikingmetal og blackmetal. Denne låta er også rimelig heavy, men den er mer klassisk bikerrock enn den er viking/bm. Kom ut tre år før Quorthon (the dude i Bathory) ble funnet død i sin egen leilighet.

2. Danzig - Kiss the Skull

Fra 777: I Luciferi (2002):



Dette er det syvende og siste albumet i en serie Danzig-album med hvert sitt tema. Det er litt boosta produksjon, som veies opp av sabla øltørst riff og vokal, samt signaturtrommingen til Joey Castillo som etter albumet gikk over til Queens of the Stone Age. Visste du forresten at det var Glenn Danzig som stifta The Misfits?

«C'mon and kiss the skull!»

3. Mustasch - The Man The Myth The Wreck

Fra Mustasch (2009):



Mustasch kom nylig med sitt 7. album. Jepp, sjuende. Grunnen til at de nå velger den eponyme platetittelen, kan ha å gjøre med at de har fått ny leadgitarist siden sist, og ønsker å si til fans at «Altså, vi har ikke leid den nye fyren inn på kødd. Dette er ikke midlertidig. Det er vi som er Mustasch nå!». Platecoveret understøtter denne teorien.

Mange dritkule riff på den nye plata, og det er fortsatt helmax Mustasch-groove. Det eneste som trekker litt ned er at refrengene av og til får litt vel mye pop-sound, altså radiopopaktige overganger og progresjoner. Men de henter seg kjapt inn igjen etter refrengene, og det er jevnt over meget fornøyelig for øret.

4. Sparzanza - Before My Blackened Eyes

Fra Banisher of the Light (2007):



Jeg nevnte at Mustasch hadde fått ny leadgitarist. David Johannesson heter han, og kom fra Sparzanza, som også er et hardtslående svensk band. Vokalist-Ralf fra Mustasch har også gjestet Sparzanza på denne plata, og jeg mener å ha lest en plass at Sparzanza varmet opp for Mustasch på en turné. Er nok ikke feil å si at de er kompisband.

Legg merke til at førsteriffet på denne låta er ganske likt sisteriffet på forrige låt. Starten av låta kan også minne om Mastodons Blood and Thunder, både riffet og produksjonen.

5. Chrome Division - Wine of Sin

Fra Booze, Broads and Beelzebub (2008):



Her lar vi de godene tidene rulle. Chrome Division er et sideprosjekt til Shagrath fra Dimmu Borgir, bare at her er selvhøytidelighet og sint religionsfiendlighet byttet ut med piker, brennevin og sang.

Lyrikkmessig er denne låta en samling oneliners:

Long legs, good lookin'
Won't you come over here
Red lips, sweet talkin'
Don't you come too near
Show me your tits!

6. Motörhead - Stay Out of Jail

Fra We Are Motörhead (2000):



Etter Chrome Division spør man seg «hvor mye mer ståkuk, øl og fuzzpedal går det egentlig an å bli?». Svaret er Motörhead, som har holdt det kompromissløst gående siden midten av fuckings 70-tallet. Motörhead er ståkuk, øl og fuzzpedal. Gjør hva enn du vil, men fengsel er ikke noe kult.

7. Faith No More - Got That Feeling

Fra Album of the Year (2007):



Tilbake til 90-tallet og henter fram litt Mike Patton, for å markere overgangen til de neste sangene på lista. Stemmen til Mike Patton er et kapittel for seg selv i boka om ståkuk, øl og fuzzpedal, og denne plata er an av mine favorittrockealbum gjennom tidene.

8. Alice In Chains - Check My Brain

Fra Black Gives Way To Blue (2009):



Straight outta den nye plata til Alice in Chains. Jeg har aldri vært helt komfortabel med den på-nippen-til-countryknekk-vokalen eller tekstene, men flere låter funker selvsagt kjempebra. Dette er et hyggelig tilbakeblikk til grunglyden fra 90-tallet.

Er for øyeblikket litt hekta på den out-of-tune-bendinga som svaier gjennom hovedriffet.

9. Thulsa Doom - Generation 71

Fra …And Then Take You to a Place Where Jars are Kept (2003):



En av favorittlåtene fra en av favorittbandene på en av favorittselskapene Duplex. Det er mulig gutta i Thulsa tror denne låta bare snakker til de som var 20-somethings på 90-tallet, og det er mulig jeg bare har vokst inn i den samme katogorien 10 år for sent, men jeg mener denne låta snakker truth til folk som er født så sent som i 1985 også. Uansett, de er framme med hammeren og slår spikeren på hodet.

Kunne strengt tatt funnet en mer ølla Thulsa-låt, men denne passer fint for studentgamere.

10. Unida - Black Woman

Fra Coping With the Urban Coyote (1999):



Jeg leste på AllMusic at de mente vokalen til Papa Doom i Thulsa var beste stonervokalen siden John Garcia fra Kyuss. Det er jo fine ord. Her er i alle fall litt mer John Garcia, i en gladere innpakning enn den seignihilistiske prakten som preger 90-tallsheltene Kyuss.

11. Thin Lizzy - The Rocker

Fra Vagabonds of the Western World (1973):



Eneste på lista fra 70-tallet, tjohei! Denne låta oppdaga en kompis av meg da han så en screen capture-/skrytevideo fra MMORPGen Dark Age of Camelot. Den ble brukt som bakgrunnsmusikk mens en eller annen gnom bekjempa dverger og whatnot (mens han for det meste stod i ro). Senere ble den brukt som bakgrunnsmusikk til pilsing, og har nå den gamerpilskvaliteten som tilsier at den bør være med på denne lista.

12. The Sword - Freya

Fra Age of Winters (2006):



Den mest doomete låta på lista, med hentydninger til Sleep og Melvins. Jeg er ikke sikker på om jeg oppdaga denne i Guitar Hero II, eller om det var gjennom tidligere flatmate Kire. Dritkul groove!

13. The Cumshots - And The Sun Pissed Red

Fra A Life Less Necessary (2009):



På et blendende vakkert vis gjør The Cumshots rede for den selvdestruktive kraften som nok finnes i oss alle fra tid til annen. The Cumshots er også fra Duplex, og ser ut til å være det bandet det satses mest på for tiden. Det er ikke så ofte Ollis synger, så når han først gjør det mener jeg man bør høre hva han har å si. Bare ikke avfei Cumshots som kødd på grunn av navnet eller folka i bandet. Blodseriøs riffing, og megaepisk mot slutten. Panzeravslutning.