Vi danser som roboter


På tide med litt smakfull elektronika her. Her er tre bra plater det er greit å ha kjennskap til hvis du plutselig befinner deg i en livstruende situasjon som avhenger av lett overflatisk kjennskap til en musikalsk undersjanger som på sine små vis informerer mainstreamen.


Fennesz – Endless Summer

Wimp | Spotify | Wikipedia


Jeg kunne like gjerne anbefalt den knallbra oppfølgeren Venice (og gjør det vel egentlig i denne setningen), men velger meg Endless Summer fordi jeg føler for å anbefale noe lett, lyst, solfylt og generelt alle sånne adjektiver for å beskrive musikk man føler passer til late sommerdager. Tittelen på plata speiler Beach Boys’ samleplate med samme navn fra tida før Pet Sounds, og det er neppe tilfeldig.


Ikke at noe noen gang er tilfeldig for Christian Fennesz. Han gir ikke akkurat ut plater i utrengsmål, det går tre-fire år mellom hver soloutgivelse, og samtlige er preget av en veldig kontrollert omgang med laptopen. Lydbildet domineres av tungt prosessert gitar (Fennesz foretrekket å bli kalt gitarist) med utstrakt bruk av en nesten melodiøs støybakgrunn som vasker over sporene med jevne mellomrom. I tillegg dukker det opp små blipper og blopper over det hele, som ga opphavet til sjangerbetegnelsen glitchtronica om denne typen musikk, for dem som følger med på sånt.


Endless Summer er ikke Fennesz’ første album, men det første hvor disse elementene virkelig kommer til sin rett. Her er det nydelige melodier som nesten drukner i bakgrunnsteksturen og lydsnutter som klippes opp, multipliseres og settes sammen igjen i nye konstellasjoner. Hør på tittelsporet, som er åtte minutter med rolig gitarklimpring som fader inn og ut av miksen, og som tidvis tas helt over av elektronisk støy. Låta følges opp av platas kanskje sterkeste spor, "A Year in a Minute", som for meg gir assosiasjoner til bølger som slår mot en strand en sommerkveld (ikke tilfeldig har den amerikanske utgaven en solnedgang over en strand på coveret).


Four Tet – Rounds

Wimp | Spotify | Wikipedia


Kieran Hebden, AKA Four Tet, opererer litt i samme territorie som Fennesz. Vi snakker en blanding av ”ekte” instrumenter og utstrakt bruk av elektronisk klipp-og-lim. Der Fennesz har holdt seg i nogenlunde samme spor på alle platene sine har Four Tet etter hvert utvidet repertoaret, og åpnet opp mot både løsere, mer jazzaktige prosjekter og mer beat-orientert elektronika etter hvert. På Rounds er det derimot tradisjonell elektronika som gjelder, og selv om resten av diskografien absolutt er å anbefale er dette en god plate å begynne med.


Plata er full av gode melodier som underbygges av stadig skiftende beats og starter og stopper på uventede steder. De akustiske instrumentene som ofte brukes til å bygge opp låtene gir et varmt lydbilde som har fått mange til å karakterisere dette som såkalt organisk elektronika. Dette er musikk som bør være enkelt å like også for dem som vanligvis ikke har sansen for "techno" eller elektronika som sjanger.


De sterkeste sporene på plata er de som tar i bruk de mest tradisjonelle låtkvalitetene. Både ”She Moves She”, ”My Angel Rocks Back and Forth” og avsluttende “Slow Jam” bruker sparsom instrumentering og begrenset datafikling til å få fram nydelige meditasjoner over en melodi.


Autechre – Untilted

Wimp | Spotify | Wikipedia


Det får likevel være måte på elektronisk kos. Innenfor den noe trange sjangeren jeg presenterer her, som har blitt kalt noe så idiotisk som Intelligent Dance Music, befinner den britiske duoen Autechre seg et litt annet sted enn de to over. Her er det ikke mange organiske og akustiske elementer å spore, men heller et rent digitalt univers. Alt er bygd opp av elektroniske byggesteiner på datamaskinene til Rob Brown og Sean Booth.


Autechre kjennetegnes av ekstremt kompliserte rytmer nitid bygget opp av et enormt antall små lydsnipper. Noen ganger ligger det en synthmelodi over (eller under) denne miksen. Lydbildet er så mekanisk at ord som «kaldt» fort renner en i hu.


Som med de fleste artister har det vært en utvikling i uttrykket til Autechre. Deres første utgivelser hadde allerede det kjølige, mekaniske uttrykket på plass, men sangene hadde samme identifiserbare struktur som visse typer hip-hop og mainstream techno på 90-tallet. Etter hvert ble det mindre og mindre struktur over låtene, og de ble erstattet av en mer abstrakt tilnærming til låtfenomenet.


Untilted er en plate fra den senere halvdelen av diskografien (så langt), og representerer således den mer abstrakte perioden. Første låt, "Lcc" (Autechre har aldri brydd seg med å ha skikkelige låtnavn), starter med en streit beat som disintegrerer til et nesten ambient landskap etter hvert som den sparsomme synthmelodien tar over lydbildet. Andrelåta "Ipacial Section" klarer seg helt uten melodi, og støtter seg på variasjonen i den tette beaten som er lagt ned. Dette er nok det sterkeste sporet på plata. Sånn fortsetter det i åtte spor, som selv om de utgjør hvert sitt avgrensete univers ofte ender på et helt annet sted enn der de begynte.


Musikken til Autechre er til tross for fokuset på beats ikke dansemusikk eller noe du nødvendigvis finner fram på fest. Det er musikk å gå på jakt i, for å finne nyanser og utforske hvor stor forskjell små variasjoner over et begrenset tema kan gjøre med musikk. Sånn sett ligner det kanskje aller mest på minimalistisk komposisjon, selv om duoen kommer fra en annen kant enn de klassisk skolerte minimalistene.


--------------------------------------------


Det var tre plater, det er plenty mer der ute. Sjekk ut Aphex Twin, Boards of Canada eller, for de mer eventyrlystne, Pita hvis du blir sulten på mer av dette. Det kommer sikkert mer fra denne musikalske avkroken senere.

Kjetil anbefaler: John Hartford - Aeroplane

Det er mange plater som vekker følelser når jeg tenker på de.John Hartford sin Aero-Plain er den eneste som fysisk trekker på smilebåndet mitt når jeg tenker på den. Dette er en plate så full av glede at det smitter over til lytteren. Gleden kan knyttes til de humoristiske tekstene eller det at banjo generelt høres ganske muntert ut, men det er først og fremst spillegleden som gjør platen så euforisk. Du hører en virkelig skaperglede i samspillet mellom de forskjellig instrumentene.

Og for noen instrumentalister! John Hartford hentet med seg kremen av bluegrasspillere på tidlig 70-tallet. Vassar Clements på fele, Norman Blake på gitar/mandolin, Tut Taylor på Dobro og Earl Scruggs på bass. Bluegrass er en sjanger som i stor grad baserer på seg på samspillet mellom instrumentene og disse guttene har en vanvittig god kommunikasjon seg i mellom. Albumet ble til ved at de bare spilte hva enn de følte for i studioet. Om bare en person kunne sangen, var dette nok til at den ble fremført. Hvis noen ville slenge noe inn i en sang var det fritt frem. De nektet å høre på noen playback i det hele tatt. I stedet fikk produsenten ansvaret med å velge hvilke låter som skulle med og i hvilken rekkefølge. Bandet fikk ikke høre en note før plata var ferdig mastret.

Dette fokuset på spontanitet fører til at musikken høres veldig frisk ut, og sikkert en stor grunn til denne gleden jeg føler plata er fylt til randen med. Det fører også til den litt rare sangen "Boogie" hvor Hartford bare grynter og synger noen tilfeldige strofer i et og et halvt minutt. Dette er det nærmeste jeg kan beskrive en ubehagelig sang på albumet, men den er så kort og komisk at det skaper ingen problemer for helhetsopplevelsen.

Lyrisk er det mye fokus på forandrende tider, en nostalgi til en fortid som kanskje aldri eksisterte, som når Hartford fabler om sitt dampdrevne fly på sangen "Steam Powered Aero Plane". På "Steamboat Whistle Blues" kommer teksten "Bluegrass Music is a thing of the past, and the same for rock and roll", servert med glimt i øyet. Denne tøysete nostalgien blir ankret i mer ektefølt nostalgi på de tregere sangene her: "Back in the Goodle Days", "First Girl I Loved" og en cover av "Tear Down the Grand Ole Opry". Men også disse sangene greier fint å styre seg unna å være triste, takket være den lette tonen de fremføres med. "Holding" er en artig liten sang om en misforståelse i forhold til hvem som har hasj, en slags Cheech and Chong for hillbillies.

Du trenger på ingen måte å være en hardbarka bluegrassfan for å elske denne plata. Alt du trenger er to ører og en sans for god musikk. Hør den, og la smilebåndet ditt ta avgjørelsen

Finnes ikke på spotify eller wimp, desverre og er vanskelig tilgjengelig på CD. Her kommer heldigvis youtube til redningen med en smakebit:

The Associates: en oversikt

Hei. Jeg heter Kjetil Kvale Sørenssen og dette blir min første post på bloggen. Tenkte jeg skulle introdusere meg med en liten spotlight på en ofte oversett artist fra postpunkbølgen: The Associates.

The Associates var en skotsk duo bestående av vokalist Billy Mackenzie og multiinstrumentalist Alan Rankine. Mackenzie oversynger på en måte man enten elsker eller hater, mens Rankine omringet stemmen hans med arrangement som varierte fra kald minimalisme til marerittaktig overdådighet. Sammen lagde de tre fine album før Alan Rankine sluttet i 1982. Mackenzie fortsatte med bandnavnet etter dette, men tapet av Rankine og forsøk på å glatte til lyden for mer mainstream suksess førte til temmelig forglemmelige album. Så jeg velger å fokusere på de tre første, som er de eneste jeg regner som utgitt av "bandet" the Associates.

The Affectionate Punch

Den svakeste av de tre platene jeg presenterer er nok også den lettest tilgjengelige. Bandet har allerede etablert en klar identitet med musikken sin, men deres virkelige særegenhet og tendens mot eksperimentering er ikke veldig fremtredende på denne plata. Lydbildet er av et mye streitere bandformat enn bruken av studio som vil dominere senere. Et positivt trekk ved dette er at Rankine sin unike gitarstil får mer fokus enn på de andre platene.

En stødig debut, kun svak i sammenligning med det som skulle komme. The Associates nøyde seg ikke med å være et typisk godt postpunk band, det overlot de til Altered Images og andre. Hvis du ikke takler The Associates sin hang til eksess, er nok dette den eneste platen av de du kommer til å like.

Anbefalte sanger: Logan Time, Transport to Central, Even Dogs in the Wild

Fourth Drawer Down

Spotify

Dette er egentlig ikke et studioalbum, men en A- og B-sidesamling fra singlene de ga ut i perioden mellom The Affectionate Punch og Sulk. Singlene var egentlig en stor svindel. Etter debutalbumet begynte mange plateselskap å interessere seg i bandet. Disse selskapene ga penger til studiotid for demoer. Bandet brukte pengene på å spille inn sanger som de solgte til indieselskapet Situation Two. De store selskapene fikk allerede innspilte demoer i stedet. Stjel fra de rike, selg til de mindre rike og behold pengene selv.

Musikken på disse singlene viser et band villig til å prøve seg på alt mulig. Da den forrige plata var delvis inspirert av Bowie sin Berlin-triologi (Low, Heroes & Lodger), kommer denne innflytelsen enda sterkere frem her. Synth får en mye større plass i lydbildet og rytmene er mer mekaniske. Mackenzie er også adskillig mer selvsikker i hvordan å utnytte sin unike stemme på mest effektiv måte. Diverse lydeksperiment ble gjort, gjerne av den hjemmesnekra sorten. For eksempel er "Kitchen Person" sunget gjennom et støvsuger-rør.Alt dette bidrar til at stemningen er adskillig mer klaustrofobisk. Klaustrofobi i seg selv er ikke noe uten gode låter å pakke de inn i, og dette leverer The Associates uten problemer. Samlingen lider ikke av det typiske kvalitetskillet mellom A-sider og B-sider du ofte finner på slike album, og mest av alt høres det som et komplett studioalbum.

NB! Hvis dere sjekker ut plata på spotify, er det greit å vite kun de åtte første sporene er selveste plata, mens de andre er bonus-spor.

Anbefalte spor: White Car in Germany, A Girl Named Property, Tell Me Easter's On Friday

Sulk

Sulk er albumet hvor The Associates kombinerte den mer opp-tempo debuten med Four Drawers Down sine forstyrrende lyder. Resultatet er glimrende og en av de mer unike platene fra det som kalles "New Pop" perioden. Lyden her er adskillig mer polert enn den mer røffe Four Drawers Down. Utallige mengder overdubs blir brukt på platen og noen av sangene blir nærmest kakafoniske som et resultat.

Platen åpner og slutter forbausende lett, med to enkle og fengende instrumentaler. Disse blir nesten som en slags myk inngang og utgang til Sulk sin underlige verden. Plata er også ganske delt i stemning mellom den mørke første siden og den mer opptempo og popvennlige andre siden. Den mørke delen begynner med stemningsrike "No". Denne sangen baserer seg rundt et hypnotisk repeterende pianoriff og Mackenzie i full angstfull crooner-modus. Overdub og echoeffekter brukes rundt dette minimalistiske utgangspunktet for å skape en atmosfærisk bakgrunn for Mackenzie sin stemme. Den andre mer rolige balladen på side en er en glimrende cover av klassikeren "Gloomy Sunday". Merk den temmelig uventede moduleringen rundt 3:15 området. De andre sangene på side en er av den mer hektiske kakafoniske sorten, hvor de bruker studioet til full effekt for å skape gjennomført ubehagelige sanger som fortsatt har nok melodi til å holde deg interessert.

Side to er som sagt mer munter, selv om det blir et ganske relativt begrep i forhold til dette albumet. De fengende opptempo popmelodiene og arrangementet blir nesten aktivt sabotert av alle lydene de legger over sangene. Høydepunktene på denne siden er de to hitene, "Party Fears Two" og "Club Country". At disse sangene klatret godt opp på listene er temmelig forbausende. "Party Fears Two" har et så fengende pianoriff som hook at den tåler alt de kan slenge på den uten å miste sin appell.

Måtte jeg anbefale en Associates plate blir valget alltid mellom Sulk og Four Drawers Down. Jeg vil si at Sulk vinner med en small margin, mest fordi den representerer alle de beste sidene ved bandet. Et godt bevis på at et band sitt kommersielle høydepunkt ikke trenger å tilsvare artistiske kompromisser.

En liten notis til slutt: Denne anmeldelsen er basert på 2000 reissuen. CD utgivelser før denne reissuen har vært basert på den amerikanske LP-versjonen og ikke den orginale europeiske. Den amerikanske versjonen stokker om på rekkefølgen og erstatter de minst kommersielle sangene med sanger fra Four Drawers Down og den senere singelen "18 Carat Love Affair". Reissuen inkluderer denne sangen og mange andre fine bounslåter, så er helt klart det beste kjøpet.

Anbefalte spor: No, Bap De La Bap, Party Fears Two

Ti metallband verdt å sjekke ut

Hei, jeg heter Kamilla og skal også bidra i denne bloggen. Jeg har valgt en annen approach enn Topp 5 fra 2009, rett og slett for at jeg synes det er litt for vanskelig siden det enda er mye jeg ikke har hørt. Jeg velger derfor å heller sette opp en liste ove ti metallband jeg vil at folk skal høre mer på. Noen hardere enn andre, og noen har jeg også nylig oppdaget selv. Presentert alfabetisk etter navn:


Bloodbath

Dødmetallbandet Bloodbath er satt sammen av noen av de beste innen for den svenske metallscenen, kjente navn som Mikael Åkerfeldt og Dan Swanö er bare noen av de som har vært innom prosjektet. Bandet ble startet i 1998 og har siden den gang gitt ut tre sterke studioalbum.

- Resurrection Through Carnage (2002)
- Nightmares Made Flesh (2005)
- The Fathomless Mastery (2008)

Av disse tre er Nightmares Made Flesh det albumet som står best, med overlegne låter som Eaten og Outnumbering the Day. Denne platen viser virkelig hvordan svensk dødmetall skal høres ut, og med Peter Tägtgren fra Hypocrisy som vokalist får de virkelig fylt ut musikken med grom og dyp vokal.


Death

Amerikanske Death er å regnet som pionerer innen dødmetallsjangeren. Bandet ble startet av Chuck Schuldiner, som ofte blir omtalt som dødmetallens far. Resten av lineupen til Death har variert veldig og det har til sammen vært over 20 musikere innom bandet. De har siden de startet i 1983 gitt ut syv studioalbum.

- Scream Bloody Gore (1987)
- Leprosy (1988)
- Spiritual Healing (1990)
- Human (1991)
- Individual Thought Patterns (1993)
- Symbolic (1995)
- The Sound of Perseverance (1998)

De tre desidert sterkeste platene deres er fra perioden 91 - 95 med albumene Human, Individual Thought Patterns og Symbolic, som også viser utviklingen fra skittent og rått til melodisk og strukturert. Symbolic er nok den platen som er lettest å like for en nybegynner, da den er bygget rundt gode og lettlikte riff, og nok er den platen som har sterkest produksjon. I 2001 døde dessverre Schuldiner av kreft, og med han døde også bandet. Trist, siden det absolutt er et band jeg kunne tenkt meg til å høre mer av.


Deathspell Omega

Deathspell Omega er beviset på at Frankrike også kan komme opp med solid metall. De beveger seg ikke bare innen den rene svartmetallsjangeren, men eksperimenterer med avant-garde metall, noe som gjør musikken mer dempet og tung. Budskapene deres er sataniske, men de unngår i større grad å bli like banale som veldig mange andre sataniske band.

- Infernal Battles (2000)
- Inquisitors of Satan (2002)
- Si Monumentum Requires, Circumspice (2004)
- Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum (2007)

De to tidligere utgivelsene er mer tradisjonell svartmetall, mens både Si Monumentum Requires Circumspice og Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum tar en annen retning og har derfor en helt annen dybde og et annet lydbilde enn de forestående platene. Til tross for at de to siste albumene er et såpass løft, anbefaler jeg likevel å starte på begynnelsen for å se hele utviklingen.


Dødheimsgard (DHG)

I 1994 ble det det som kanskje er Norges fremste eksperimentelle svartmetallband dannet. De har gjort noe nytt innen en sjanger som alt for ofte kjører seg fast i samme spor, og ved å tørre å eksperimentere med musikken har de virkelig funnet sin egen identitet.

- Kronet Til Konge (1995)
- Monumental Possession (1996)
- Satanic Art (MCD) (1998)
- 666 International (1999)
- Supervillain Outcast (2007)

Her vil jeg trekke frem Satanic Art som var den platen som først introduserte meg til bandet, platen er dessverre alt for kort, men det er også det eneste som er feil med den. Et solid stykke svartmetall, med særegenheter og godt låtmateriale. Dødheimsgard er også av de bandene som har et klart skille i diskografien sin, og ved 666 International gikk de over i en ny fase og kom nærmere avant-garde svartmetall. Sisteutgivelsen deres er fra min side en av de beste metallplatene som er sluppet opp gjennom tidene, og leker så mye med rytmer og temaer at det aldri blir kjedelig å høre på den.


Fantômas

Fantômas er virkelig ikke bandet man starter med hvis man er av den sarte typen som ikke tåler bråk. De er et av Mike Pattons mange prosjekter som også har med seg Dave Lombardo på trommer. Prosjektet bærer helt klart preg av galskap og musikken deres er, med unntak av deres andre album, noe vanskelig å få tak på. Den bærer preg av støy, gufne lyder og mangel på system. Dette er et band man må lære seg å like, men som virkelig er verdt innsatsen når alt kommer til alt.

- Fantômas (1999)
- The Director's Cut (2001)
- Delìrium Còrdia (2004)
- Suspended Animation (2005)

Platen som skiller seg mest ut er The Director's Cut, som består av skrekkfilmtemaer som bandet har laget fullstendige låter av. De øvrige tre platene må man bruke mye mer tid på, da de ved første lytt kan virke til å mangle struktur og at det raskt blir litt for mye informasjon på en gang. Delìrium Còrdia, som bare består av en låt, er nok den av de vanskeligere platene deres som sitter best for min del. Det skal også nevnes at i tillegg til de fire albumet listet over har de også gitt ut fullengderen Millennium Monsterwork 2000 sammen med amerikanske Melvins, og en split på 2:43 minutter med det japanske støyrockbandet Melt Banana. Førstnevnte anbefales varmt, sistnevnte kan du godt la være, uten at jeg skal diktere hva andre bør like/ikke like.


Isis

Det amerikanske bandet Isis som nå er signet på Mike Patton sin label Ipecac, opererer innefor en blandingssjanger mellom post-, sludge-, doom- og industrimetall. Pioneren innen dette sjangersjiktet er Neurosis, men for mitt vedkommende står Isis som en sterkere aktør. Bandet startet opp i 1997 med sine lange låter bestående av flytende partier, dempet ekstremvokal og et seigt og tungt lydbilde som slår mot deg i bølger (noe cheasy formulert, men fant ingen annen måte å si det på).

- Celestial (2000)
- Oceanic (2002)
- Panopticon (2004)
- In the Absence of Truth (2006)
- Wavering Radiant (2009)

Her synes jeg deres to siste utgivelser er de som står sterkest frem. Isis er nok ikke bandet som har forandret uttrykket sitt veldig fra plate til plate, men man merker opp gjennom diskografien at de får mer struktur og egenart. Den siste platen er derfor den jeg synes desidert sitter best, og der jeg føler de får mest ut av sitt eget potensiale, for dette er usannsynlig flinke musikere. Det er tungt og seigt og man blir nærmest autmatisk sittende med svaiende headbaningsbevegelser.


Katatonia

Dette svenske bandet startet i 1991 som et doom- og dødmetallband, men har i den senere tid utviklet seg mer innen doomsjangeren og fått et tyngre og mer melodisk uttrykk. Mye av utviklingen skjedde i perioden Mikael Åkerfeldt måtte steppe inn som vokalist for Jonas Renkse, i den perioden gikk de over til å bruke mer ren vokal i tillegg til ekstremvokal. Uttrykket deres er melankolsk og introvert, men fortsatt er det nok driv i musikken til at det ikke bare blir tristesse av det.

- Dance of December Souls (1993)
- Brave Murder Day (1996)
- Discouraged Ones (1998)
- Tonight's Decision (1999)
- Last Fair Deal Gone Down (2001)
- Viva Emptiness (2003)
- The Great Cold Distance (2006)
- Night Is the New Day (2009)

Katatonia har også hatt et tydelig stilskifte og platene etter 1999 bærer preg av dette. De platene som har satt seg best for min del er de tre mellom 2001 og 2006, her synes jeg virkelig materialet deres begynner å komme til sin rett, kombinert med en fremførelsen av høy kvalitet blir dette virkelig plater å bemerke seg. Må nok innrømme her at jeg enda ikke har fått hørt skikkelig på deres nyeste utgivelse, så midlertidig kan jeg ikke uttale meg om den bare basert på førsteinntrykket, det har jeg brent meg på før.


Opeth

Det føles feil å la et innlegg om metallanbefalinger gå uten å nevne Opeth, selv om jeg egentlig føler at dette er en selvfølge. Opeth er en del av Stockholm-bølgen innen den svenske metallscenen, og er et band som virkelig har funnet sin egen identitet. Vokalist Mikael Åkerfeldts miks av growling og ren vokal er særegen for bande og musikken er proggete og består ofte av lange melodiske partier mellom hardere og mer ekstreme partier.

- Orchid (1995)
- Morningrise (1996)
- My Arms, Your Hearse (1998)
- Still Life (1999)
- Blackwater Park (2001)
- Deliverance (2002)
- Damnation (2003)
- Ghost Reveries (2005)
- Watershed (2008)

Opeth har ut fra min mening enda ikke hatt noe i nærheten av en dårlig utgivelse. De har likevel hatt to slipp som har blitt mer omdiskuterte enn de øvrige. Den første av disse er Damnation, som er en plate strippet for ekstrempartier og growl, den er melodiøs og avslappende og personlig synes jeg det er et sterkt skritt av bandet å gi ut en såpass dempet plate. Den andre omdiskuterte platen er deres siste. Det er en stor del av publikum som mener at Opeth tråkker for mye i sine egne fotspor og derfor har alt for lite egenutvikling. Dette er noe jeg synes de motbeviser sterkt på deres siste plate Watershed, der de eksperimenterer med disharmoni, kvinnevokal, blastbeats over ren vokal og en rekke andre små krumspring. Første gangen jeg hørte platen skjønte jeg ingenting av hva som skjedde, men nå sitter jeg tilbake med en plate som tar bandet et stykke videre, uten at de mister sitt eget uttrykk.


Shining

Det er her snakk om norske Shining, som ikke må forveksles med det svenske svartmetallbandet. Shining startet som en akkustisk jazzkvartett i 1999, men har i løpet av de senere år utviklet seg mer i retning av metall. Bandet består av medlemmer fra både jazz- og metallmiljøet og har levert til sammen fem plater.

- Where The Ragged People Go (2001)
- Sweet Shanghai Devil (2003)
- In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster (2005)
- Grindstone (2007)
- Blackjazz (2010)

De to første utgivelsene til Shining var rene jazzplater, mens med deres tredje utgivelse In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster bryter bandet de fleste sjangerkonvensjoner og eksperimenterer med alt fra kirkeorgel, elektronika til industriell metall og beats. Det virker til at det var ved denne utgivelsen de begynte å finne sin form og identitet og på albumet Grindstone videreførte de også dette konseptet. Deres siste plate Blackjazz har tatt enda et nytt hopp. Man kjenner fortsatt igjen hva de har gjort på tidligere utgivelser, men denne platen er mye mer rå og brutal, og krever en del gjennomlyttinger. Første gangen jeg ble introdusert for platen, hos vår kjære blogghost Robin, klarte jeg ikke å danne meg så mye inntrykk annet enn at dette var noe jeg måtte høre mer på. Det gjorde jeg, det hjalp, og nå er jeg overbevist.


Ved Buens Ende

Ved Buens Ende var et norsk avant-garde svartmetallband som dessverre bare fikk utgitt en fullengder. De blander dempede jazzpartier med mer intense metallpartier, og syr dette sammen på en god og gjennomtenkt måte. Bandet splittet opp i 1997 etter sin eneste utgivelse, men ti år etter ble det en kort gjenforening med enkelte utskiftinger av medlemmer. Det ble under denne gjenforeningen uttalt av bandets trommis Einar Sjursø at en ny plate skulle slippes, og at bandet skulle holde en konsert med materiale fra Written in Waters og den nye platen. Samme år ble de dessverre splittet opp på ny, og ingen plate ble sluppet.

- Written in Waters (1995)

Written in Waters er som nevnt Ved Buens Ende sitt eneste studioalbum, men de har i tillegg til dette gitt ut Those Who Caress the Pale - Demo (1994), Written in Waters - Demo (1995), Those Who Caress the Pale - EP (1997) og ...Coiled in Obscurity - Bootleg (2002).


Som en fotnote vil jeg også nevne Einherjer sitt album Blot, Pest sin EP/låt Lifit Es Daudafaerd og Satyricon sin låt Mother North fra albumet Nemesis Devina. Sistnevnte er trolig den beste svartmetallåten som noen sinne er skrevet, noe som kan virke som en modig uttalelse, men jeg står ved den. Låten bærer preg av godt skrevne partier, solide riff og en utmerket produksjon, og holder seg derfor på topp år etter år.

Ordet metall har for øvrig nå mistet all sin mening. Metall! Mmmmetall.. Meeeetall..? Metametal?

Fem gode i 2009

Morn, folkens.

Jeg heter altså Henrik Karlstrøm, og skal forsøke å poste her med ujevne mellomrom framover. En enkel måte å komme igang på er å følge opp Robins «Topp 5 fra 2009»-post med min egen.

For meg var 2009 på mange måter gamle helters år. Tre av bandene er mer enn godt etablerte band som kom tilbake med sitt første virkelig sterke album på flere år. De to andre avslører min smak for elektronikk i musikken. Det er ikke akkurat banebrytende saker, dette, og har du sansen for indie vil du kjenne igjen det meste. Kommer sterkere tilbake med mer spennende (men kanskje mer ujevne) saker det er verdt å sjekke ut.

Men altså, i alfabetisk rekkefølge:

Black Dice - Repo

Wikipedia | Spotify | Wimp

Støymusikk er kanskje ikke alles favoritt. Black Dice har i en del år laget ganske bråkete musikk basert på eksperimentering med diverse elektroniske dupeditter. Selv om musikken ofte høres programmert ut er det meste spilt inn live med bruk av en enorm mengde effektbokser og ting som sier BLIPP (og meter på meter med kabling). Resultatet er uansett en til tider kaotisk og prøvende opplevelse.

På fjorårets utgivelse virker de mer kontrollerte og også litt mindre skjærende enn på tidligere plater. Enkelte låter, som «Ultra Vomit Craze» og åpningssporet «Nite Creme», har til og med en slags funk liggende under maskinenes utfall mot øregangene.

Med Repo beveger kanskje Black Dice seg mot mer tilgjengelig musikk, men de gjør det uten å miste sin eksperimentelle side. Spilles høyt.

Fever ray – Fever ray

Wikipedia | Spotify | Wimp

Vokalisten i The Knife viser at hun står godt på egne ben. Hvor lenge hun opprettholder soloprosjektet er uvisst, hun snakker om å lage musikk med broren igjen, noe jeg ser fram til. I mellomtida kan jeg kose meg med denne godsaken.

En av tingene som alltid har fascinert ved Karin Dreijer Andersson (i tillegg til måten hun manipulerer sin egen stemme på) er kombinasjonen av kald og til tider skummel musikk og de hverdagslige temaene hun synger om. I The Knife synger hun om venninner som får barn og diskusjoner om porno med kjæresten, og her synger hun om å ligge på sofaen med agurker på øynene og ågå på butikken.

Samtidig er musikken kald og truende. Ta bare åpningssporet «If I had a heart», som klarer å være skummel og distansert kun med bruk av et enkelt rytmespor og Anderssons manipulerte stemme. Den følges av «When I Grow Up», som fortsetter den samme balansegangen mellom det tilsynelatende søte og det definitivt skumle mesterlig. Hun synger om å løpe barbent i mosen, men en titt på videoen bør være nok til å overbevise en hver om at noen ligger under her.

Stemmebruken er selvfølgelig et av de viktigste kjennetegnene her. Å utsette stemmen for elektronisk etterbehandling, spesielt ved å endre toneleie, gir Andersson mye større spenn enn de fleste vokalister. Det gjør også at hun slipper unna med såpass nedstrippete arrangementer under.

Flaming Lips – Embryonic

Wikipedia | Spotify | Wimp

Disse gamle LSD-profetene har opplevd ikke ufortjent suksess med sine orkestrerte sanger om livet, døden, kjærligheten og roboter. Etter å ha gått gjennom en transformasjon fra bråkete garasjerockband på 80- og 90-tallet til orkestrale, kosmiske kjærlighetsguruer på plata The Soft Bulletin i 1999 virket bandet mest interessert i å dyrke den typen studiobasert låtskriving på de to platene etter. Dette ga stadig mindre igjen for arbeidet, og på At War With the Mystics virket bandet, og spesielt vokalist Wayne Coyne, slitne og uinspirerte. Etter endelig å ha sluttført sitt årelange filmprosjekt Christmas on Mars i 2008 (en ekstremt sær film med bandet og venner i alle rollene, hvor alle sett var bygget i Coynes egen bakhage) bestemte bandet seg for å jamme fram neste plate i stedet for å lene seg på triksene de hadde begynt å slite ut.

Resultatet er Embryonic, hvor man allerede på første låt, «Convinced of the Hex», can merke at de er ute i mer alvorlig ærend. Over et sparsomt og dissonant groove messer Coyne om kommunikasjonssvikt og dominans i forhold. Over 18 spor fortsetter de i samme klaustrofobiske spor, med noen få pusterom (som «I Can Be a Frog», med dertil hørende nydelige video).

Med denne plata har de funnet tilbake til en del av tingene man savnet på de to foregående platene, en nerve oppi alle strykerne og lekre produksjonene.

Manic Street Preachers – Journal for Plague Lovers

Wikipedia | Spotify | Wimp

Som gammel Manics-fan måtte denne nesten dukke opp. Etter at bandmedlem Richie James forsvant sporløst rett etter at de hadde gitt ut mesterverket The Holy Bible i 1994 har bandet gradvis blitt mindre interessante, og kanskje også generelt mindre interessert.

Journal for Plague Lovers er første gang bandet går tilbake til tekstene James etterlot seg på en hel plate (en del tekster ble brukt på oppfølgeren til Holy Bible, den veldig gode Everything Must Go, men der var også mange låter skrevet av bassisten Nicky Wire). Selv om man skulle tro at James' ekstremt ordrike tekster ikke lett lar seg synge i en vanlig rockelåt har dette alltid vært noe vokalisten James Dean Bradfield har klart bedre enn de fleste. Bare prøv å synge med på «Mausoleum» fra Holy Bible, så skjønner du hva jeg mener. Journal er full av slike tekster. Bradfield synger mesterlig James' tekster om de temaene han aldri sluttet å kretse rundt: kjønn, kropp, politikk.

Men det er ikke bare det at tekstene igjen er på et høyt nivå. Musikalsk har de funnet tilbake til sitt tidligere mer punkete uttrykk, og skrubbet vekk den glinsende lakken de har kledd låtene sine i det siste tiåret. Samtidig er ikke dette en blåkopi av det de en gang var. Det er fremdeles partier tunge av strykere, men det føles mer, tja, riktig enn det har gjort på en god stund. Man kan trygt si at bandet har klart å bruke materialet fra sin tidligere bandkamerat til noe produktivt i stedet for noe som fort kunne fått gravskjenderpreg over seg.

Sonic Youth – The Eternal

Wikipedia | Spotify | Wimp

Enda en gjeng gamlinger. I motsetning til de andre veteranene på lista har ikke Sonic Youth gitt ut direkte dårlige album etter å ha bikka tredve. De er ekstremt stabile og leverer lite halvveis. De er også blitt en slags indierockens gudfedre, med en finger med i flere festivaler og plateselskap.

Likevel er The Eternal en liten opptur i forhold til plater som Rather Ripped og Sonic Nurse. Flyten er fin, og de er mindre redd for å slippe løs en god gammeldags freak-out. Åpningslåta «Sacred Trickster» setter standarden: en klassisk Sonic Youth-låt med raskt og dissonant gitarspill til Kim Gordons vokal. Påfølgende «Anti-Orgasm» byr på fire minutter med støy etterfulgt av to minutter lett klimpring, og oppsummerer på en fin måte hele plata. De holder koken i fin stil gjennom hele plata, og oppbygginga på den ti minutt lange sistelåta «Massage the History» er perfekt utført.

Close, but no cigar:

Animal Collective – Merriweather Post Pavilion

Et veldig bra album, men en ørliten nedtur fra knallsterke Strawberry Jam.

(Wikipedia | Spotify | Wimp)

Morrissey – Years of Refusal

Morrissey fortsetter der han slapp. Albumet har noen klare höjdare, som åpningslåta, men er musikalsk litt for slapt til å havne i toppen.

(Wikipedia | Spotify | Wimp)

Yeah Yeah Yeahs – It's Blitz!

Dette bandet blir bedre og bedre, så hvis trenden fortsetter er de å finne på Topp 5 om litt.

(Wikipedia | Spotify | Wimp)

Merzbow – Du bestemmer

Ekstremstøy. Mannen ga ut ett album i måneden i fjor, og reduserte dermed utgivelsesmengden sin med 75 % fra året før. Med så mye å ta av er det mye skitt å vasse gjennom for å finne kanel, men noen ganger er det helt OK.

(Wikipedia | Spotify | Wimp)

Gallows – Grey Britain

Det er grunn til å vente mye bra saker fra dette hardcorebandet i årene som kommer.

(Wikipedia | Spotify | Wimp)

Flere skribenter, tjohei!

I et forsøk på å få flere poster her på bloggen, har jeg nå fått inn to nye dudes. Begge er særdeles oppegående på musikk, og dette blir nå primært en musikkblogg.

Hei til Henrik og Kjetil!

Hurra!

De fem beste i 2009

Jeg så meg nødt til å lage en liste over de fem beste albumene fra året som gikk, siden jeg har merket meg at min liste er noe annerledes enn mange andres (NB: Jeg har ikke hørt så mye på indie og pop).

1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx… Pt. II

Wikipedia | Spotify | Wimp

Det er en oppfølger til OB4CL som kom ut på midten av nittitallet, og definerte crime rap / drug rap. I likhet med førsteplata er dette albumet bygd opp filmatisk, med historier som utvikler seg, bilder som dannes, og skits og detaljer som danner en helhetlig atmosfære man sjelden finner maken til. I første omgang er det helt fantastiske beats, med produksjoner av de kuleste i gamet de siste årene, med rap som fungerer bra som instrument. Om man klarer å sette seg inn i tekstene vil man også sitte igjen med svært billedlige historier, fortalt på en måte som ikke er ulik det man finner i TV-serien The Wire (selv om de vel disser The Wire i en av låtene).

Dette er gangsterrap slik det skal låte. Alle de andre kommersielt kjente gangsterrapperne de siste 10 årene er kjipe knockoffs som ikke har skjønt hva som gjør OB4CL bra. Det skal være skittent og uhyggelig, ikke skinnende av gull og flashy biler/båter fullt til randen av dansende damer.

2. Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures

Wikipedia | Spotify | Wimp

Supergruppa Them Crooked Vultures, som består av primus motor Josh Homme &emdash; vår tids største rockeikon etter min mening &emdash; fra Quens of the Stone age og legendariske Kyuss, Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters, og bassist John Paul Jones fra motherfuckings Led Zeppelin. Ved prerelease av plata hørte jeg på den i 12 timer i strekk uten å gå lei, og den svinger raskt opp til å bli noe av det jeg har hørt mest på i år. I det hele tatt er dette noe av det beste rocken som har kommet ut på mange år. Asbjørn Slettemark fra Lydverket oppsummerte det fint på Twitter: "Them Crooked Vultures låter killer. Tre dudes som drikker pils og spiller feit rock i en kjeller." Homme tar med seg haugevis av QotSA, og Grohl spiller groovetrommer som selveste John Bonham fra Led Zeppelin, akkompagnert av stødig bassriffing fra zeppeliner John Paul Jones, som også river i gang flere utsøkte orgelpartier (røffere stil enn fra Led Zeppelin, nesten litt som Faith No More på sitt beste). Homme gjør også en god Cream-aktig vokal, f.eks. på Scumbag Blues, en låt som kunne vært med i reportoaret til Cream.

Men dette er altså verken QotSA, Led Zeppelin, Foo Fighters, Nirvana, Cream eller Faith No More. Det er nytt og fresht, og det er intet mindre enn fantastisk. Er det lov å håpe på en psykedelisk rock-revival? Det er i alle fall mer på sin plass enn den opphypa grunge-revivaln det snakkes om for tiden. Grunge skal lages av sinte nihilister i 20-årene, og jeg kan ikke se noen slike band i dag. Dette var en digresjon, siden Them Crooked Vultures ikke har noe med grunge å gjøre.

3. Mastodon - Crack The Skye

Wikipedia | Spotify | Wimp

Begynte å høre på dette albumet først da i begynnelsen av desember. Tidligere har jeg hørt på Leviathan fra 2004, som den gang var ganske typisk 2000-metal; aggressiv og velprodusert, men ganske likt andre ting som ble utgitt i samme tidsrom. Mastodon befant seg dog i det øvre sjiktet, med flere stilige låter (typisk gamer-metal). Jeg har ikke hørt på Blood Mountain som kom ut i mellomtida, men Crack the Skye er rett og slett en musikalsk høydare av dimensjoner. Jeg leste på Wikipedia at ene bandmedlemmet hadde sagt følgende i et intervju: "Crack the Skye is a departure from everything we've previously recorded in the sense that we kinda strapped on our aeroshells and departed from Earth for a while". Det er en god beskrivelse, for det føles mer space-aktig og &emdash; for å bruke et flåsete ord &emdash; søkende enn det jeg tidligere har hørt av Mastodon. Det er mer proggete (type Tool-proggete, ikke Dream Theater-proggete) enn tidligere, mye mindre aggressiv vokal, og storslagne produksjoner med heftige oppbygninger, som f.eks. i The Czar, en låt i fire deler som tikker inn på over 10 minutter.

4. The Prodigy - Invaders Must Die

Wikpedia | Spotify | Wimp

Prodigy tilbake i 90-tallsstorform etter noen halvkjedelige utgivelser på 2000-tallet. Skulle gjerne skrevet mer om albumet, men jeg satt litt skeivt i en biltur og en båttur i går, fikk en kink i ryggen, og tror ikke Prodigy trenger noen utdypende introduksjon. Uansett et strålende album! (grunnen til at det står så mye mer om de andre er at teksten stort sett er copy-pasta fra Google Wave)

5. Major Lazer - Guns Don't Kill People… Lazers Do

Wikipedia | Spotify | Wimp

Major Lazer er en av artistene jeg har oppdaget gjennom Santigold. Ble tipset om dette albumet fra en fyr på Twitter (som også tipsa om Top Ranking: A Diplo Dub), og det ble med ett en favoritt. Det er et konseptalbum (konseptet er at Major Lazer er en fiktiv, tegnet character som sloss som jamaicansk kommandosoldat i en hemmelig zombiekrig i 1984) satt sammen av amerikanske Diplo (en av de hotteste DJ-/produsentene for tiden, har bl.a. jobbet med Santigold og M.I.A., og har gjort det stort med masse remixes som DJ) og en britisk DJ ved navn Switch. Albumet ble spilt inn på Jamaica, og de har etter sigende de hotteste navnene fra Jamaica som gjester på alle låtene, pluss mer celebre gjester som Santigold, Nina Sky og Amanda Blank.

Det står også å lese at dette albumet kan kategoriseres som jamaicansk dancehall. Jeg har aldri hatt noe forhold til dancehall, og har når sant skal sies skydd det som pesten, nesten på lik linje med r'n'b og generisk dritmusikk. Derfor var jeg særs skeptisk da jeg begynte å høre på Major Lazer, og visste ikke hva jeg gikk til. Overraskelsen var stor da det viste seg å falle i smak. Om det skulle vært opp til meg burde ikke dette albumet lables som dancehall, for det har flere elementer av hip hop, electronica, raggae, fusion, etc. Dette er kanskje primeskempelet på noe det snakkes mye om nå for tiden: sjangerløs musikk, som bare henter det beste fra det de liker, uansett sjanger, og syr ting sammen uten musikalske begrensninger.

Det starter med Hold the Line (med Santigold på vokal), en lettfattelig låt som likevel har snev av "dette er noe nytt", så glir det over i en ganske minimalistisk klubbanger, som glir inn i noe downtempo raggae. Det er som de med de tre første låtene sier "ikke tro at denne plata ikke er variert", før de presenterer signatursounden i Lazer Theme. Deretter er det stilig jamaicansk hip hop, så noe mer avslapnings-raggae, før de har en (obligatorisk) hyllest til marijuana (mer morsom og underholdende enn andre klisjéhyllester). Videre følger de opp med humoristisk hip hop med latterlig tekst: "I met Jill / she was a stripper / I told her my name was Jack the Ripper / She said she heard that I was a good tipper / And she wanted to undo my zipper" Etter dette er det mer pulemusikk (What U Like), så kommer en dritlåt som ikke har noe på plata å gjøre (Keep It Goin' Louder). Denne er bare altfor tenåringscrappy og popklissete. Pon De Floor er nok en klubbanger, og har vært spilt og remixa i utall utover sommeren (det har også gått inflasjon på YouTube i å lage sin egen versjon av musikkvideoen, som i original versjon har blitt sensurert (ikke spilt) av forskjellige medier fordi den er for drøy). Etter Pon De Floor er det noe drit med babygråt og auto-tune, som de godt kunne spart seg for, før de avslutter albumet med nok en klubbanger.

Om man vil eksponere seg selv for ny musikk er det lite i 2009 som overgår dette albumet.

Boblere

Album som nesten strakk opp.

Diamond District - In the Ruff

Hip-Hop | HipHopDX | Spotify | Wimp

Gallows - Grey Britain

Hardcore/punk | Wikipedia | Spotify | Wimp

Felt - Felt 3: A Tribute To Rosie Perez

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp

The xx - xx

Pop | Wikipedia | Spotify | Wimp

N.A.S.A. - The Spirit of Apollo

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp