onsdag 28. april 2010

Robins Retrospektiv Q1 2010

Jeg starter herved en serie poster hvor jeg ser tilbake på ny musikk som har falt i smak det siste kvartalet. Denne ideen oppstod faktisk før Wimp startet med sine kvartalsrapporter, men første post er litt sent ute grunnet... prokrastinering.

Konseptet:
  • Bloggposten inneholder anbefalinger av album (ikke enkeltspor)
  • En låt fra hvert album blir med på spillelista
  • Mer eller mindre kronologisk
Linker:

Trackliste

# Artist - Tittel Tid
1 Beach House - Norway 04:03
2 Charlotte Gainsbourg - Master's Hands 02:48
3 Four Tet - Love Cry 09:13
4 Jaga Jazzist - Bananfluer overalt 06:17
5 Laura Veirs - July Flame 03:44
6 Motorpsycho - X-3(Knuckelheads In Space) 09:03
7 RJD2 - The Stranger 04:00
8 Uffie - MCs Can Kiss 03:10
9 Field Music - In The Mirror 04:07
10 Pantha Du Prince - Stick To My Side 07:61
11 Yeasayer - The Children 03:12
12 Black Rebel Motorcycle Club - Mama Taught Me Better 04:44
13 Gorillaz - Welcome To The World of The Plastic Beach (Feat. Snoop Dogg and Hypnotic Brass Ensemble 03:36
14 Broken Bells - The High Road 03:52
15 Method Man, Ghostface Killah & Raekwon - Our Dreams 03:24
1t13m



Januar

Beach House - Teen Dream

Hipstrete drømmepop (treg, bølgete, atmosfærisk, søvnig) utgitt på kredlabel Sub Pop, med den merksnodige hiten Norway som ble skapt på en togtur over fjellene (fra Bergen?) til Oslo takket være Lydverket.

Charlotte Gainsbourg - IRM

Franske skuespillerinne (hun kjønnslemlestet seg selv i Von Trier-filmen Antichrist) fikk hjerneblødning, og lagde dette albumet (IRM er visst fransk for magnetresonanstomografi) sammen med Beck.

Four Tet - There Is Love in You

London-kisen Kieran Hebden alias Four Tet har gitt ut råflott, råflott electroalbum. Minner litt om gammel Underworld, men bærer samtidig preg av å være noe nytt og uhørt. En gjennomgående stil over hele albumet, som i mine ører best kan beskrives som en regnfull høstdag. Tror jeg skal grave dette albumet fram igjen når det blir mørkt og ruskete til høsten... om det ikke fortsatt snurrer jevning da, that is.

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit

Yay, endelig mer av den umiskjennelige Jaga-lyden! Liker du Jaga Jazzist fra før er det stor sannsynlighet for at du også digger dette. Om du (tør jeg si "mot formodning"?) ikke har hørt Jaga før, start heller med A Livingroom Hush (S, S) fra 2001 først.

Laura Veirs - July Flame

Jeg hadde verken hørt på eller om Laura Veirs før dette albumet, men det ryktes at hun blir bedre og bedre for hvert utgivelse. Dette er singer/songwriter-folk, noe jeg ikke har for vane å høre på, men jeg liker albumet særs godt. Nydelig stemme, uforutsigbart, detaljrikt uten at det blir overflødig, pene melodier.

Motorpsycho - Heavy Metal Fruit

Jeg har hatt som mål å høre meg opp på Motorpsycho. Ikke fordi jeg like det, men fordi så mange musikkompatible venner har lovprist det opp i gjennom årene. Takket være dette albumet har jeg nå begynt sånn smått å høre meg opp, og ser såklart fram til de skal framføre Timothy's Monster i sin helhet på Øyafestivalen senere i år. Heavy Metal Fruit er rett og lett et solid stykke margestilig rock, med killerriff og sære (slitsomme?) partier innimellom.

RJD2 - The Colossus

RJD2 har vært nevnt før her på bloggen, og nå har han altså kommet med et nytt album, et album som på mange måter kunne vært en instrumental oppfølger til Deadringer fra 2002. Smådelikate beats, hyggelig stemning, høres ut som de har hatt det morsomt i studio.

Uffie - MC's Can Kiss (EP)

Tenk Justice. Nærmere bestemt, tenk Justice - TTHHEE PPAARRTTYY (S, S). Det er nemlig Uffie som synger der, og dette er helt i tråd med Justice et al.

Februar

Field Music - Field Music (Measure)

Jeg tror kanskje dette er det beste albumet hittil i år. Det er langt (71min), og fylt til randen av godbiter man hører om og om igjen og oppdager nye detaljer hver gang. De har holdt på siden 2005, men jeg har ikke oppdaget dem før dette albumet, og jeg har ennå ikke begynt å høre på de tidligere platene. Det er et variert album med mange stemninger, mange forskjellige lyder, mange referanser. Tidvis er det poppete som The Beatles, noen ganger mer psykedelisk som Cream, noen ganger har de en Led Zeppelin-aktig groove. Vi har med andre ord å gjøre med noe 60-70-tallsinspirert bluesaktig britrock å gjøre. Svinbra greier.

Pantha du Prince - Black Noise

Særdeles smakfull minimal techno av en tysk fyr. Behagelig og schtilig bakgrunnsmusikk når man jobber. Låta på spillelista (Stick To My Side) har dessuten celebert besøk av Noah Lennox (aka Panda Bear fra Animal Collective) på vokal.

Yeasayer - ODD BLOOD

Om man ikke er mett på nymotens eksperimentell New York-rockepop med pykedelisk tilsnitt: Yeasayer. Noen av låtene blir litt vel gladkristne og happy (litt som fjorårets Passion Pit?), men det er absolutt mye fint å hente her. De er på sitt beste når de høres ut som MGMT. Kreativ sammensmelting av forskjellige stilarter.

Mars

Black Rebel Motorcycle Club - Beat the Devil's Tattoo

I 2002 skulle jeg se TOOL på Norwegian Wood. De kom ikke, så vi fikk Iggy Pop i stedet. Nuvel. Jeg oppdaget i alle fall Black Rebel Motorcycle Club der, og har vært trofast fan siden. Jeg kan strekke meg til å si at dette ikke er deres beste album, men det er fortsatt mørk og kul rock med holdning, noe man ikke finner mye av i disse tider.

Gorillaz - Plastic Beach

Det første som slo meg på første gjennomlytting var "dette er lyden av 2010". Det høres teit ut, men jeg står fortsatt inne for den. De to forrige albumene kan sies å være musikalske tverrsnitt fra tiden de ble utgitt, noe som også gjelder for Plastic Beach. Det er mange 80-tallslyder, men likefullt noe veldig "nåtiden" over det hele.

Broken Bells - Broken Bells

Broken Bells er det som skjer når James Mercer (The Shins) møter Danger Mouse (*kremt*) på Roskilde. Det blir indiepoppete og elektronisk-glad-hip-hoppete. Det høres av og til ut som noe man har hørt før, bare i ny innpakning, men det funker fint.

Meth, Ghost & Rae - Wu-Massacre

Hip-hop hurray! Det har vært tre år med spekulasjoner dette prosjektets levevilkår, men til slutt kom det pinadø et album ut av det, og det uten å ha en bismak av "la oss bare tjorve ihop et knippe låter og få det ut fort og gæli". Mye fin ræpping, sjelfulle beats og klassisk Wu-lyd.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar