onsdag 10. mars 2010

Vi danser som roboter


På tide med litt smakfull elektronika her. Her er tre bra plater det er greit å ha kjennskap til hvis du plutselig befinner deg i en livstruende situasjon som avhenger av lett overflatisk kjennskap til en musikalsk undersjanger som på sine små vis informerer mainstreamen.


Fennesz – Endless Summer




Wimp | Spotify | Wikipedia




Jeg kunne like gjerne anbefalt den knallbra oppfølgeren Venice (og gjør det vel egentlig i denne setningen), men velger meg Endless Summer fordi jeg føler for å anbefale noe lett, lyst, solfylt og generelt alle sånne adjektiver for å beskrive musikk man føler passer til late sommerdager. Tittelen på plata speiler Beach Boys’ samleplate med samme navn fra tida før Pet Sounds, og det er neppe tilfeldig.


Ikke at noe noen gang er tilfeldig for Christian Fennesz. Han gir ikke akkurat ut plater i utrengsmål, det går tre-fire år mellom hver soloutgivelse, og samtlige er preget av en veldig kontrollert omgang med laptopen. Lydbildet domineres av tungt prosessert gitar (Fennesz foretrekket å bli kalt gitarist) med utstrakt bruk av en nesten melodiøs støybakgrunn som vasker over sporene med jevne mellomrom. I tillegg dukker det opp små blipper og blopper over det hele, som ga opphavet til sjangerbetegnelsen glitchtronica om denne typen musikk, for dem som følger med på sånt.


Endless Summer er ikke Fennesz’ første album, men det første hvor disse elementene virkelig kommer til sin rett. Her er det nydelige melodier som nesten drukner i bakgrunnsteksturen og lydsnutter som klippes opp, multipliseres og settes sammen igjen i nye konstellasjoner. Hør på tittelsporet, som er åtte minutter med rolig gitarklimpring som fader inn og ut av miksen, og som tidvis tas helt over av elektronisk støy. Låta følges opp av platas kanskje sterkeste spor, "A Year in a Minute", som for meg gir assosiasjoner til bølger som slår mot en strand en sommerkveld (ikke tilfeldig har den amerikanske utgaven en solnedgang over en strand på coveret).


Four Tet – Rounds




Wimp | Spotify | Wikipedia


Kieran Hebden, AKA Four Tet, opererer litt i samme territorie som Fennesz. Vi snakker en blanding av ”ekte” instrumenter og utstrakt bruk av elektronisk klipp-og-lim. Der Fennesz har holdt seg i nogenlunde samme spor på alle platene sine har Four Tet etter hvert utvidet repertoaret, og åpnet opp mot både løsere, mer jazzaktige prosjekter og mer beat-orientert elektronika etter hvert. På Rounds er det derimot tradisjonell elektronika som gjelder, og selv om resten av diskografien absolutt er å anbefale er dette en god plate å begynne med.


Plata er full av gode melodier som underbygges av stadig skiftende beats og starter og stopper på uventede steder. De akustiske instrumentene som ofte brukes til å bygge opp låtene gir et varmt lydbilde som har fått mange til å karakterisere dette som såkalt organisk elektronika. Dette er musikk som bør være enkelt å like også for dem som vanligvis ikke har sansen for "techno" eller elektronika som sjanger.


De sterkeste sporene på plata er de som tar i bruk de mest tradisjonelle låtkvalitetene. Både ”She Moves She”, ”My Angel Rocks Back and Forth” og avsluttende “Slow Jam” bruker sparsom instrumentering og begrenset datafikling til å få fram nydelige meditasjoner over en melodi.


Autechre – Untilted




Wimp | Spotify | Wikipedia


Det får likevel være måte på elektronisk kos. Innenfor den noe trange sjangeren jeg presenterer her, som har blitt kalt noe så idiotisk som Intelligent Dance Music, befinner den britiske duoen Autechre seg et litt annet sted enn de to over. Her er det ikke mange organiske og akustiske elementer å spore, men heller et rent digitalt univers. Alt er bygd opp av elektroniske byggesteiner på datamaskinene til Rob Brown og Sean Booth.


Autechre kjennetegnes av ekstremt kompliserte rytmer nitid bygget opp av et enormt antall små lydsnipper. Noen ganger ligger det en synthmelodi over (eller under) denne miksen. Lydbildet er så mekanisk at ord som «kaldt» fort renner en i hu.


Som med de fleste artister har det vært en utvikling i uttrykket til Autechre. Deres første utgivelser hadde allerede det kjølige, mekaniske uttrykket på plass, men sangene hadde samme identifiserbare struktur som visse typer hip-hop og mainstream techno på 90-tallet. Etter hvert ble det mindre og mindre struktur over låtene, og de ble erstattet av en mer abstrakt tilnærming til låtfenomenet.


Untilted er en plate fra den senere halvdelen av diskografien (så langt), og representerer således den mer abstrakte perioden. Første låt, "Lcc" (Autechre har aldri brydd seg med å ha skikkelige låtnavn), starter med en streit beat som disintegrerer til et nesten ambient landskap etter hvert som den sparsomme synthmelodien tar over lydbildet. Andrelåta "Ipacial Section" klarer seg helt uten melodi, og støtter seg på variasjonen i den tette beaten som er lagt ned. Dette er nok det sterkeste sporet på plata. Sånn fortsetter det i åtte spor, som selv om de utgjør hvert sitt avgrensete univers ofte ender på et helt annet sted enn der de begynte.


Musikken til Autechre er til tross for fokuset på beats ikke dansemusikk eller noe du nødvendigvis finner fram på fest. Det er musikk å gå på jakt i, for å finne nyanser og utforske hvor stor forskjell små variasjoner over et begrenset tema kan gjøre med musikk. Sånn sett ligner det kanskje aller mest på minimalistisk komposisjon, selv om duoen kommer fra en annen kant enn de klassisk skolerte minimalistene.


--------------------------------------------


Det var tre plater, det er plenty mer der ute. Sjekk ut Aphex Twin, Boards of Canada eller, for de mer eventyrlystne, Pita hvis du blir sulten på mer av dette. Det kommer sikkert mer fra denne musikalske avkroken senere.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar