torsdag 18. februar 2010

Ti metallband verdt å sjekke ut



Hei, jeg heter Kamilla og skal også bidra i denne bloggen. Jeg har valgt en annen approach enn Topp 5 fra 2009, rett og slett for at jeg synes det er litt for vanskelig siden det enda er mye jeg ikke har hørt. Jeg velger derfor å heller sette opp en liste ove ti metallband jeg vil at folk skal høre mer på. Noen hardere enn andre, og noen har jeg også nylig oppdaget selv. Presentert alfabetisk etter navn:




Bloodbath

Dødmetallbandet Bloodbath er satt sammen av noen av de beste innen for den svenske metallscenen, kjente navn som Mikael Åkerfeldt og Dan Swanö er bare noen av de som har vært innom prosjektet. Bandet ble startet i 1998 og har siden den gang gitt ut tre sterke studioalbum.

- Resurrection Through Carnage (2002)
- Nightmares Made Flesh (2005)
- The Fathomless Mastery (2008)

Av disse tre er Nightmares Made Flesh det albumet som står best, med overlegne låter som Eaten og Outnumbering the Day. Denne platen viser virkelig hvordan svensk dødmetall skal høres ut, og med Peter Tägtgren fra Hypocrisy som vokalist får de virkelig fylt ut musikken med grom og dyp vokal.


Death

Amerikanske Death er å regnet som pionerer innen dødmetallsjangeren. Bandet ble startet av Chuck Schuldiner, som ofte blir omtalt som dødmetallens far. Resten av lineupen til Death har variert veldig og det har til sammen vært over 20 musikere innom bandet. De har siden de startet i 1983 gitt ut syv studioalbum.

-
Scream Bloody Gore (1987)
- Leprosy (1988)
- Spiritual Healing (1990)
- Human (1991)
- Individual Thought Patterns (1993)
- Symbolic (1995)
- The Sound of Perseverance (1998)

De tre desidert sterkeste platene deres er fra perioden 91 - 95 med albumene Human, Individual Thought Patterns og Symbolic, som også viser utviklingen fra skittent og rått til melodisk og strukturert. Symbolic er nok den platen som er lettest å like for en nybegynner, da den er bygget rundt gode og lettlikte riff, og nok er den platen som har sterkest produksjon. I 2001 døde dessverre Schuldiner av kreft, og med han døde også bandet. Trist, siden det absolutt er et band jeg kunne tenkt meg til å høre mer av.


Deathspell Omega

Deathspell Omega er beviset på at Frankrike også kan komme opp med solid metall. De beveger seg ikke bare innen den rene svartmetallsjangeren, men eksperimenterer med avant-garde metall, noe som gjør musikken mer dempet og tung. Budskapene deres er sataniske, men de unngår i større grad å bli like banale som veldig mange andre sataniske band.

- Infernal Battles (2000)
- Inquisitors of Satan (2002)
- Si Monumentum Requires, Circumspice (2004)
- Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum (2007)

De to tidligere utgivelsene er mer tradisjonell svartmetall, mens både Si Monumentum Requires Circumspice og Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum tar en annen retning og har derfor en helt annen dybde og et annet lydbilde enn de forestående platene. Til tross for at de to siste albumene er et såpass løft, anbefaler jeg likevel å starte på begynnelsen for å se hele utviklingen.


Dødheimsgard (DHG)


I 1994 ble det det som kanskje er Norges fremste eksperimentelle svartmetallband dannet. De har gjort noe nytt innen en sjanger som alt for ofte kjører seg fast i samme spor, og ved å tørre å eksperimentere med musikken har de virkelig funnet sin egen identitet.

- Kronet Til Konge (1995)
- Monumental Possession (1996)
- Satanic Art (MCD) (1998)
- 666 International (1999)
- Supervillain Outcast (2007)

Her vil jeg trekke frem Satanic Art som var den platen som først introduserte meg til bandet, platen er dessverre alt for kort, men det er også det eneste som er feil med den. Et solid stykke svartmetall, med særegenheter og godt låtmateriale. Dødheimsgard er også av de bandene som har et klart skille i diskografien sin, og ved 666 International gikk de over i en ny fase og kom nærmere avant-garde svartmetall. Sisteutgivelsen deres er fra min side en av de beste metallplatene som er sluppet opp gjennom tidene, og leker så mye med rytmer og temaer at det aldri blir kjedelig å høre på den.


Fantômas

Fantômas er virkelig ikke bandet man starter med hvis man er av den sarte typen som ikke tåler bråk. De er et av Mike Pattons mange prosjekter som også har med seg Dave Lombardo på trommer. Prosjektet bærer helt klart preg av galskap og musikken deres er, med unntak av deres andre album, noe vanskelig å få tak på. Den bærer preg av støy, gufne lyder og mangel på system. Dette er et band man må lære seg å like, men som virkelig er verdt innsatsen når alt kommer til alt.

- Fantômas (1999)
- The Director's Cut (2001)
- Delìrium Còrdia (2004)
- Suspended Animation (2005)

Platen som skiller seg mest ut er The Director's Cut, som består av skrekkfilmtemaer som bandet har laget fullstendige låter av. De øvrige tre platene må man bruke mye mer tid på, da de ved første lytt kan virke til å mangle struktur og at det raskt blir litt for mye informasjon på en gang. Delìrium Còrdia, som bare består av en låt, er nok den av de vanskeligere platene deres som sitter best for min del. Det skal også nevnes at i tillegg til de fire albumet listet over har de også gitt ut fullengderen Millennium Monsterwork 2000 sammen med amerikanske Melvins, og en split på 2:43 minutter med det japanske støyrockbandet Melt Banana. Førstnevnte anbefales varmt, sistnevnte kan du godt la være, uten at jeg skal diktere hva andre bør like/ikke like.


Isis

Det amerikanske bandet Isis som nå er signet på Mike Patton sin label Ipecac, opererer innefor en blandingssjanger mellom post-, sludge-, doom- og industrimetall. Pioneren innen dette sjangersjiktet er Neurosis, men for mitt vedkommende står Isis som en sterkere aktør. Bandet startet opp i 1997 med sine lange låter bestående av flytende partier, dempet ekstremvokal og et seigt og tungt lydbilde som slår mot deg i bølger (noe cheasy formulert, men fant ingen annen måte å si det på).

- Celestial (2000)
- Oceanic (2002)
- Panopticon (2004)
- In the Absence of Truth (2006)
- Wavering Radiant (2009)

Her synes jeg deres to siste utgivelser er de som står sterkest frem. Isis er nok ikke bandet som har forandret uttrykket sitt veldig fra plate til plate, men man merker opp gjennom diskografien at de får mer struktur og egenart. Den siste platen er derfor den jeg synes desidert sitter best, og der jeg føler de får mest ut av sitt eget potensiale, for dette er usannsynlig flinke musikere. Det er tungt og seigt og man blir nærmest autmatisk sittende med svaiende headbaningsbevegelser.


Katatonia

Dette svenske bandet startet i 1991 som et doom- og dødmetallband, men har i den senere tid utviklet seg mer innen doomsjangeren og fått et tyngre og mer melodisk uttrykk. Mye av utviklingen skjedde i perioden Mikael Åkerfeldt måtte steppe inn som vokalist for Jonas Renkse, i den perioden gikk de over til å bruke mer ren vokal i tillegg til ekstremvokal. Uttrykket deres er melankolsk og introvert, men fortsatt er det nok driv i musikken til at det ikke bare blir tristesse av det.

- Dance of December Souls (1993)
- Brave Murder Day (1996)
- Discouraged Ones (1998)
- Tonight's Decision (1999)
- Last Fair Deal Gone Down (2001)
- Viva Emptiness (2003)
- The Great Cold Distance (2006)
- Night Is the New Day (2009)

Katatonia har også hatt et tydelig stilskifte og platene etter 1999 bærer preg av dette. De platene som har satt seg best for min del er de tre mellom 2001 og 2006, her synes jeg virkelig materialet deres begynner å komme til sin rett, kombinert med en fremførelsen av høy kvalitet blir dette virkelig plater å bemerke seg. Må nok innrømme her at jeg enda ikke har fått hørt skikkelig på deres nyeste utgivelse, så midlertidig kan jeg ikke uttale meg om den bare basert på førsteinntrykket, det har jeg brent meg på før.


Opeth

Det føles feil å la et innlegg om metallanbefalinger gå uten å nevne Opeth, selv om jeg egentlig føler at dette er en selvfølge. Opeth er en del av Stockholm-bølgen innen den svenske metallscenen, og er et band som virkelig har funnet sin egen identitet. Vokalist Mikael Åkerfeldts miks av growling og ren vokal er særegen for bande og musikken er proggete og består ofte av lange melodiske partier mellom hardere og mer ekstreme partier.

- Orchid (1995)
- Morningrise (1996)
- My Arms, Your Hearse (1998)
- Still Life (1999)
- Blackwater Park (2001)
- Deliverance (2002)
- Damnation (2003)
- Ghost Reveries (2005)
- Watershed (2008)

Opeth har ut fra min mening enda ikke hatt noe i nærheten av en dårlig utgivelse. De har likevel hatt to slipp som har blitt mer omdiskuterte enn de øvrige. Den første av disse er Damnation, som er en plate strippet for ekstrempartier og growl, den er melodiøs og avslappende og personlig synes jeg det er et sterkt skritt av bandet å gi ut en såpass dempet plate. Den andre omdiskuterte platen er deres siste. Det er en stor del av publikum som mener at Opeth tråkker for mye i sine egne fotspor og derfor har alt for lite egenutvikling. Dette er noe jeg synes de motbeviser sterkt på deres siste plate Watershed, der de eksperimenterer med disharmoni, kvinnevokal, blastbeats over ren vokal og en rekke andre små krumspring. Første gangen jeg hørte platen skjønte jeg ingenting av hva som skjedde, men nå sitter jeg tilbake med en plate som tar bandet et stykke videre, uten at de mister sitt eget uttrykk.


Shining

Det er her snakk om norske Shining, som ikke må forveksles med det svenske svartmetallbandet. Shining startet som en akkustisk jazzkvartett i 1999, men har i løpet av de senere år utviklet seg mer i retning av metall. Bandet består av medlemmer fra både jazz- og metallmiljøet og har levert til sammen fem plater.

- Where The Ragged People Go (2001)
- Sweet Shanghai Devil (2003)
- In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster (2005)
- Grindstone (2007)
- Blackjazz (2010)

De to første utgivelsene til Shining var rene jazzplater, mens med deres tredje utgivelse In the Kingdom of Kitsch You Will Be a Monster bryter bandet de fleste sjangerkonvensjoner og eksperimenterer med alt fra kirkeorgel, elektronika til industriell metall og beats. Det virker til at det var ved denne utgivelsen de begynte å finne sin form og identitet og på albumet Grindstone videreførte de også dette konseptet. Deres siste plate Blackjazz har tatt enda et nytt hopp. Man kjenner fortsatt igjen hva de har gjort på tidligere utgivelser, men denne platen er mye mer rå og brutal, og krever en del gjennomlyttinger. Første gangen jeg ble introdusert for platen, hos vår kjære blogghost Robin, klarte jeg ikke å danne meg så mye inntrykk annet enn at dette var noe jeg måtte høre mer på. Det gjorde jeg, det hjalp, og nå er jeg overbevist.


Ved Buens Ende

Ved Buens Ende var et norsk avant-garde svartmetallband som dessverre bare fikk utgitt en fullengder. De blander dempede jazzpartier med mer intense metallpartier, og syr dette sammen på en god og gjennomtenkt måte. Bandet splittet opp i 1997 etter sin eneste utgivelse, men ti år etter ble det en kort gjenforening med enkelte utskiftinger av medlemmer. Det ble under denne gjenforeningen uttalt av bandets trommis Einar Sjursø at en ny plate skulle slippes, og at bandet skulle holde en konsert med materiale fra Written in Waters og den nye platen. Samme år ble de dessverre splittet opp på ny, og ingen plate ble sluppet.

- Written in Waters (1995)

Written in Waters er som nevnt Ved Buens Ende sitt eneste studioalbum, men de har i tillegg til dette gitt ut Those Who Caress the Pale - Demo (1994), Written in Waters - Demo (1995), Those Who Caress the Pale - EP (1997) og ...Coiled in Obscurity - Bootleg (2002).


Som en fotnote vil jeg også nevne Einherjer sitt album Blot, Pest sin EP/låt Lifit Es Daudafaerd og Satyricon sin låt Mother North fra albumet Nemesis Devina. Sistnevnte er trolig den beste svartmetallåten som noen sinne er skrevet, noe som kan virke som en modig uttalelse, men jeg står ved den. Låten bærer preg av godt skrevne partier, solide riff og en utmerket produksjon, og holder seg derfor på topp år etter år.

Ordet metall har for øvrig nå mistet all sin mening. Metall! Mmmmetall.. Meeeetall..? Metametal?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar