torsdag 25. februar 2010

Kjetil anbefaler: John Hartford - Aeroplane




















Det er mange plater som vekker følelser når jeg tenker på de. John Hartford sin Aero-Plain er den eneste som fysisk trekker på smilebåndet mitt når jeg tenker på den. Dette er en plate så full av glede at det smitter over til lytteren. Gleden kan knyttes til de humoristiske tekstene eller det at banjo generelt høres ganske muntert ut, men det er først og fremst spillegleden som gjør platen så euforisk. Du hører en virkelig skaperglede i samspillet mellom de forskjellig instrumentene.


Og for noen instrumentalister! John Hartford hentet med seg kremen av bluegrasspillere på tidlig 70-tallet. Vassar Clements på fele, Norman Blake på gitar/mandolin, Tut Taylor på Dobro og Earl Scruggs på bass. Bluegrass er en sjanger som i stor grad baserer på seg på samspillet mellom instrumentene og disse guttene har en vanvittig god kommunikasjon seg i mellom. Albumet ble til ved at de bare spilte hva enn de følte for i studioet. Om bare en person kunne sangen, var dette nok til at den ble fremført. Hvis noen ville slenge noe inn i en sang var det fritt frem. De nektet å høre på noen playback i det hele tatt. I stedet fikk produsenten ansvaret med å velge hvilke låter som skulle med og i hvilken rekkefølge. Bandet fikk ikke høre en note før plata var ferdig mastret.

Dette fokuset på spontanitet fører til at musikken høres veldig frisk ut, og sikkert en stor grunn til denne gleden jeg føler plata er fylt til randen med. Det fører også til den litt rare sangen "Boogie" hvor Hartford bare grynter og synger noen tilfeldige strofer i et og et halvt minutt. Dette er det nærmeste jeg kan beskrive en ubehagelig sang på albumet, men den er så kort og komisk at det skaper ingen problemer for helhetsopplevelsen.

Lyrisk er det mye fokus på forandrende tider, en nostalgi til en fortid som kanskje aldri eksisterte, som når Hartford fabler om sitt dampdrevne fly på sangen "Steam Powered Aero Plane". På "Steamboat Whistle Blues" kommer teksten "Bluegrass Music is a thing of the past, and the same for rock and roll", servert med glimt i øyet. Denne tøysete nostalgien blir ankret i mer ektefølt nostalgi på de tregere sangene her: "Back in the Goodle Days", "First Girl I Loved" og en cover av "Tear Down the Grand Ole Opry". Men også disse sangene greier fint å styre seg unna å være triste, takket være den lette tonen de fremføres med. "Holding" er en artig liten sang om en misforståelse i forhold til hvem som har hasj, en slags Cheech and Chong for hillbillies.

Du trenger på ingen måte å være en hardbarka bluegrassfan for å elske denne plata. Alt du trenger er to ører og en sans for god musikk. Hør den, og la smilebåndet ditt ta avgjørelsen

Finnes ikke på spotify eller wimp, desverre og er vanskelig tilgjengelig på CD. Her kommer heldigvis youtube til redningen med en smakebit:

1 kommentar:

Mongofisk sa...

Fiiiine plata *stryke på* :)

Legg inn en kommentar