onsdag 17. februar 2010

Fem gode i 2009

Morn, folkens.

Jeg heter altså Henrik Karlstrøm, og skal forsøke å poste her med ujevne mellomrom framover. En enkel måte å komme igang på er å følge opp Robins «Topp 5 fra 2009»-post med min egen.


For meg var 2009 på mange måter gamle helters år. Tre av bandene er mer enn godt etablerte band som kom tilbake med sitt første virkelig sterke album på flere år. De to andre avslører min smak for elektronikk i musikken. Det er ikke akkurat banebrytende saker, dette, og har du sansen for indie vil du kjenne igjen det meste. Kommer sterkere tilbake med mer spennende (men kanskje mer ujevne) saker det er verdt å sjekke ut.
Men altså, i alfabetisk rekkefølge:

Black Dice - Repo

Støymusikk er kanskje ikke alles favoritt. Black Dice har i en del år laget ganske bråkete musikk basert på eksperimentering med diverse elektroniske dupeditter. Selv om musikken ofte høres programmert ut er det meste spilt inn live med bruk av en enorm mengde effektbokser og ting som sier BLIPP (og meter på meter med kabling). Resultatet er uansett en til tider kaotisk og prøvende opplevelse.
På fjorårets utgivelse virker de mer kontrollerte og også litt mindre skjærende enn på tidligere plater. Enkelte låter, som «Ultra Vomit Craze» og åpningssporet «Nite Creme», har til og med en slags funk liggende under maskinenes utfall mot øregangene.
Med Repo beveger kanskje Black Dice seg mot mer tilgjengelig musikk, men de gjør det uten å miste sin eksperimentelle side. Spilles høyt.

Fever ray – Fever ray

Vokalisten i The Knife viser at hun står godt på egne ben. Hvor lenge hun opprettholder soloprosjektet er uvisst, hun snakker om å lage musikk med broren igjen, noe jeg ser fram til. I mellomtida kan jeg kose meg med denne godsaken.
En av tingene som alltid har fascinert ved Karin Dreijer Andersson (i tillegg til måten hun manipulerer sin egen stemme på) er kombinasjonen av kald og til tider skummel musikk og de hverdagslige temaene hun synger om. I The Knife synger hun om venninner som får barn og diskusjoner om porno med kjæresten, og her synger hun om å ligge på sofaen med agurker på øynene og ågå på butikken.
Samtidig er musikken kald og truende. Ta bare åpningssporet «If I had a heart», som klarer å være skummel og distansert kun med bruk av et enkelt rytmespor og Anderssons manipulerte stemme. Den følges av «When I Grow Up», som fortsetter den samme balansegangen mellom det tilsynelatende søte og det definitivt skumle mesterlig. Hun synger om å løpe barbent i mosen, men en titt på videoen bør være nok til å overbevise en hver om at noen ligger under her.
Stemmebruken er selvfølgelig et av de viktigste kjennetegnene her. Å utsette stemmen for elektronisk etterbehandling, spesielt ved å endre toneleie, gir Andersson mye større spenn enn de fleste vokalister. Det gjør også at hun slipper unna med såpass nedstrippete arrangementer under.

Flaming Lips – Embryonic

Disse gamle LSD-profetene har opplevd ikke ufortjent suksess med sine orkestrerte sanger om livet, døden, kjærligheten og roboter. Etter å ha gått gjennom en transformasjon fra bråkete garasjerockband på 80- og 90-tallet til orkestrale, kosmiske kjærlighetsguruer på plata The Soft Bulletin i 1999 virket bandet mest interessert i å dyrke den typen studiobasert låtskriving på de to platene etter. Dette ga stadig mindre igjen for arbeidet, og på At War With the Mystics virket bandet, og spesielt vokalist Wayne Coyne, slitne og uinspirerte. Etter endelig å ha sluttført sitt årelange filmprosjekt Christmas on Mars i 2008 (en ekstremt sær film med bandet og venner i alle rollene, hvor alle sett var bygget i Coynes egen bakhage) bestemte bandet seg for å jamme fram neste plate i stedet for å lene seg på triksene de hadde begynt å slite ut.
Resultatet er Embryonic, hvor man allerede på første låt, «Convinced of the Hex», can merke at de er ute i mer alvorlig ærend. Over et sparsomt og dissonant groove messer Coyne om kommunikasjonssvikt og dominans i forhold. Over 18 spor fortsetter de i samme klaustrofobiske spor, med noen få pusterom (som «I Can Be a Frog», med dertil hørende nydelige video).
Med denne plata har de funnet tilbake til en del av tingene man savnet på de to foregående platene, en nerve oppi alle strykerne og lekre produksjonene.

Manic Street Preachers – Journal for Plague Lovers

Som gammel Manics-fan måtte denne nesten dukke opp. Etter at bandmedlem Richie James forsvant sporløst rett etter at de hadde gitt ut mesterverket The Holy Bible i 1994 har bandet gradvis blitt mindre interessante, og kanskje også generelt mindre interessert.
Journal for Plague Lovers er første gang bandet går tilbake til tekstene James etterlot seg på en hel plate (en del tekster ble brukt på oppfølgeren til Holy Bible, den veldig gode Everything Must Go, men der var også mange låter skrevet av bassisten Nicky Wire). Selv om man skulle tro at James' ekstremt ordrike tekster ikke lett lar seg synge i en vanlig rockelåt har dette alltid vært noe vokalisten James Dean Bradfield har klart bedre enn de fleste. Bare prøv å synge med på «Mausoleum» fra Holy Bible, så skjønner du hva jeg mener. Journal er full av slike tekster. Bradfield synger mesterlig James' tekster om de temaene han aldri sluttet å kretse rundt: kjønn, kropp, politikk.
Men det er ikke bare det at tekstene igjen er på et høyt nivå. Musikalsk har de funnet tilbake til sitt tidligere mer punkete uttrykk, og skrubbet vekk den glinsende lakken de har kledd låtene sine i det siste tiåret. Samtidig er ikke dette en blåkopi av det de en gang var. Det er fremdeles partier tunge av strykere, men det føles mer, tja, riktig enn det har gjort på en god stund. Man kan trygt si at bandet har klart å bruke materialet fra sin tidligere bandkamerat til noe produktivt i stedet for noe som fort kunne fått gravskjenderpreg over seg.

Sonic Youth – The Eternal

Enda en gjeng gamlinger. I motsetning til de andre veteranene på lista har ikke Sonic Youth gitt ut direkte dårlige album etter å ha bikka tredve. De er ekstremt stabile og leverer lite halvveis. De er også blitt en slags indierockens gudfedre, med en finger med i flere festivaler og plateselskap.
Likevel er The Eternal en liten opptur i forhold til plater som Rather Ripped og Sonic Nurse. Flyten er fin, og de er mindre redd for å slippe løs en god gammeldags freak-out. Åpningslåta «Sacred Trickster» setter standarden: en klassisk Sonic Youth-låt med raskt og dissonant gitarspill til Kim Gordons vokal. Påfølgende «Anti-Orgasm» byr på fire minutter med støy etterfulgt av to minutter lett klimpring, og oppsummerer på en fin måte hele plata. De holder koken i fin stil gjennom hele plata, og oppbygginga på den ti minutt lange sistelåta «Massage the History» er perfekt utført.

Close, but no cigar:
Animal Collective – Merriweather Post Pavilion
Et veldig bra album, men en ørliten nedtur fra knallsterke Strawberry Jam.
Morrissey – Years of Refusal
Morrissey fortsetter der han slapp. Albumet har noen klare höjdare, som åpningslåta, men er musikalsk litt for slapt til å havne i toppen.
Yeah Yeah Yeahs – It's Blitz!
Dette bandet blir bedre og bedre, så hvis trenden fortsetter er de å finne på Topp 5 om litt.
Merzbow – Du bestemmer
Ekstremstøy. Mannen ga ut ett album i måneden i fjor, og reduserte dermed utgivelsesmengden sin med 75 % fra året før. Med så mye å ta av er det mye skitt å vasse gjennom for å finne kanel, men noen ganger er det helt OK.
(Wikipedia | Spotify | Wimp)
Gallows – Grey Britain
Det er grunn til å vente mye bra saker fra dette hardcorebandet i årene som kommer.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar