torsdag 18. februar 2010

The Associates: en oversikt





















Hei. Jeg heter Kjetil Kvale Sørenssen og dette blir min første post på bloggen. Tenkte jeg skulle introdusere meg med en liten spotlight på en ofte oversett artist fra postpunkbølgen: The Associates.


The Associates var en skotsk duo bestående av vokalist Billy Mackenzie og multiinstrumentalist Alan Rankine. Mackenzie oversynger på en måte man enten elsker eller hater, mens Rankine omringet stemmen hans med arrangement som varierte fra kald minimalisme til marerittaktig overdådighet. Sammen lagde de tre fine album før Alan Rankine sluttet i 1982. Mackenzie fortsatte med bandnavnet etter dette, men tapet av Rankine og forsøk på å glatte til lyden for mer mainstream suksess førte til temmelig forglemmelige album. Så jeg velger å fokusere på de tre første, som er de eneste jeg regner som utgitt av "bandet" the Associates.

The Affectionate Punch


Den svakeste av de tre platene jeg presenterer er nok også den lettest tilgjengelige. Bandet har allerede etablert en klar identitet med musikken sin, men deres virkelige særegenhet og tendens mot eksperimentering er ikke veldig fremtredende på denne plata. Lydbildet er av et mye streitere bandformat enn bruken av studio som vil dominere senere. Et positivt trekk ved dette er at Rankine sin unike gitarstil får mer fokus enn på de andre platene.

En stødig debut, kun svak i sammenligning med det som skulle komme. The Associates nøyde seg ikke med å være et typisk godt postpunk band, det overlot de til Altered Images og andre. Hvis du ikke takler The Associates sin hang til eksess, er nok dette den eneste platen av de du kommer til å like.
Anbefalte sanger: Logan Time, Transport to Central, Even Dogs in the Wild

Fourth Drawer Down


Spotify


Dette er egentlig ikke et studioalbum, men en A- og B-sidesamling fra singlene de ga ut i perioden mellom The Affectionate Punch og Sulk. Singlene var egentlig en stor svindel. Etter debutalbumet begynte mange plateselskap å interessere seg i bandet. Disse selskapene ga penger til studiotid for demoer. Bandet brukte pengene på å spille inn sanger som de solgte til indieselskapet Situation Two. De store selskapene fikk allerede innspilte demoer i stedet. Stjel fra de rike, selg til de mindre rike og behold pengene selv.

Musikken på disse singlene viser et band villig til å prøve seg på alt mulig. Da den forrige plata var delvis inspirert av Bowie sin Berlin-triologi (Low, Heroes & Lodger), kommer denne innflytelsen enda sterkere frem her. Synth får en mye større plass i lydbildet og rytmene er mer mekaniske. Mackenzie er også adskillig mer selvsikker i hvordan å utnytte sin unike stemme på mest effektiv måte. Diverse lydeksperiment ble gjort, gjerne av den hjemmesnekra sorten. For eksempel er "Kitchen Person" sunget gjennom et støvsuger-rør.Alt dette bidrar til at stemningen er adskillig mer klaustrofobisk. Klaustrofobi i seg selv er ikke noe uten gode låter å pakke de inn i, og dette leverer The Associates uten problemer. Samlingen lider ikke av det typiske kvalitetskillet mellom A-sider og B-sider du ofte finner på slike album, og mest av alt høres det som et komplett studioalbum.

NB! Hvis dere sjekker ut plata på spotify, er det greit å vite kun de åtte første sporene er selveste plata, mens de andre er bonus-spor.

Anbefalte spor: White Car in Germany, A Girl Named Property, Tell Me Easter's On Friday

Sulk



















Sulk er albumet hvor The Associates kombinerte den mer opp-tempo debuten med Four Drawers Down sine forstyrrende lyder. Resultatet er glimrende og en av de mer unike platene fra det som kalles "New Pop" perioden. Lyden her er adskillig mer polert enn den mer røffe Four Drawers Down. Utallige mengder overdubs blir brukt på platen og noen av sangene blir nærmest kakafoniske som et resultat.

Platen åpner og slutter forbausende lett, med to enkle og fengende instrumentaler. Disse blir nesten som en slags myk inngang og utgang til Sulk sin underlige verden. Plata er også ganske delt i stemning mellom den mørke første siden og den mer opptempo og popvennlige andre siden. Den mørke delen begynner med stemningsrike "No". Denne sangen baserer seg rundt et hypnotisk repeterende pianoriff og Mackenzie i full angstfull crooner-modus. Overdub og echoeffekter brukes rundt dette minimalistiske utgangspunktet for å skape en atmosfærisk bakgrunn for Mackenzie sin stemme. Den andre mer rolige balladen på side en er en glimrende cover av klassikeren "Gloomy Sunday". Merk den temmelig uventede moduleringen rundt 3:15 området. De andre sangene på side en er av den mer hektiske kakafoniske sorten, hvor de bruker studioet til full effekt for å skape gjennomført ubehagelige sanger som fortsatt har nok melodi til å holde deg interessert.

Side to er som sagt mer munter, selv om det blir et ganske relativt begrep i forhold til dette albumet. De fengende opptempo popmelodiene og arrangementet blir nesten aktivt sabotert av alle lydene de legger over sangene. Høydepunktene på denne siden er de to hitene, "Party Fears Two" og "Club Country". At disse sangene klatret godt opp på listene er temmelig forbausende. "Party Fears Two" har et så fengende pianoriff som hook at den tåler alt de kan slenge på den uten å miste sin appell.

Måtte jeg anbefale en Associates plate blir valget alltid mellom Sulk og Four Drawers Down. Jeg vil si at Sulk vinner med en small margin, mest fordi den representerer alle de beste sidene ved bandet. Et godt bevis på at et band sitt kommersielle høydepunkt ikke trenger å tilsvare artistiske kompromisser.

En liten notis til slutt: Denne anmeldelsen er basert på 2000 reissuen. CD utgivelser før denne reissuen har vært basert på den amerikanske LP-versjonen og ikke den orginale europeiske. Den amerikanske versjonen stokker om på rekkefølgen og erstatter de minst kommersielle sangene med sanger fra Four Drawers Down og den senere singelen "18 Carat Love Affair". Reissuen inkluderer denne sangen og mange andre fine bounslåter, så er helt klart det beste kjøpet.

Anbefalte spor: No, Bap De La Bap, Party Fears Two

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar