tirsdag 29. desember 2009

De fem beste i 2009

Jeg så meg nødt til å lage en liste over de fem beste albumene fra året som gikk, siden jeg har merket meg at min liste er noe annerledes enn mange andres (NB: Jeg har ikke hørt så mye på indie og pop).

1. Raekwon - Only Built 4 Cuban Linx… Pt. II

Wikipedia | Spotify | Wimp Det er en oppfølger til OB4CL som kom ut på midten av nittitallet, og definerte crime rap / drug rap. I likhet med førsteplata er dette albumet bygd opp filmatisk, med historier som utvikler seg, bilder som dannes, og skits og detaljer som danner en helhetlig atmosfære man sjelden finner maken til. I første omgang er det helt fantastiske beats, med produksjoner av de kuleste i gamet de siste årene, med rap som fungerer bra som instrument. Om man klarer å sette seg inn i tekstene vil man også sitte igjen med svært billedlige historier, fortalt på en måte som ikke er ulik det man finner i TV-serien The Wire (selv om de vel disser The Wire i en av låtene). Dette er gangsterrap slik det skal låte. Alle de andre kommersielt kjente gangsterrapperne de siste 10 årene er kjipe knockoffs som ikke har skjønt hva som gjør OB4CL bra. Det skal være skittent og uhyggelig, ikke skinnende av gull og flashy biler/båter fullt til randen av dansende damer.

2. Them Crooked Vultures - Them Crooked Vultures

Wikipedia | Spotify | Wimp Supergruppa Them Crooked Vultures, som består av primus motor Josh Homme &emdash; vår tids største rockeikon etter min mening &emdash; fra Quens of the Stone age og legendariske Kyuss, Dave Grohl fra Nirvana og Foo Fighters, og bassist John Paul Jones fra motherfuckings Led Zeppelin. Ved prerelease av plata hørte jeg på den i 12 timer i strekk uten å gå lei, og den svinger raskt opp til å bli noe av det jeg har hørt mest på i år. I det hele tatt er dette noe av det beste rocken som har kommet ut på mange år. Asbjørn Slettemark fra Lydverket oppsummerte det fint på Twitter: "Them Crooked Vultures låter killer. Tre dudes som drikker pils og spiller feit rock i en kjeller." Homme tar med seg haugevis av QotSA, og Grohl spiller groovetrommer som selveste John Bonham fra Led Zeppelin, akkompagnert av stødig bassriffing fra zeppeliner John Paul Jones, som også river i gang flere utsøkte orgelpartier (røffere stil enn fra Led Zeppelin, nesten litt som Faith No More på sitt beste). Homme gjør også en god Cream-aktig vokal, f.eks. på Scumbag Blues, en låt som kunne vært med i reportoaret til Cream. Men dette er altså verken QotSA, Led Zeppelin, Foo Fighters, Nirvana, Cream eller Faith No More. Det er nytt og fresht, og det er intet mindre enn fantastisk. Er det lov å håpe på en psykedelisk rock-revival? Det er i alle fall mer på sin plass enn den opphypa grunge-revivaln det snakkes om for tiden. Grunge skal lages av sinte nihilister i 20-årene, og jeg kan ikke se noen slike band i dag. Dette var en digresjon, siden Them Crooked Vultures ikke har noe med grunge å gjøre.

3. Mastodon - Crack The Skye

Wikipedia | Spotify | Wimp Begynte å høre på dette albumet først da i begynnelsen av desember. Tidligere har jeg hørt på Leviathan fra 2004, som den gang var ganske typisk 2000-metal; aggressiv og velprodusert, men ganske likt andre ting som ble utgitt i samme tidsrom. Mastodon befant seg dog i det øvre sjiktet, med flere stilige låter (typisk gamer-metal). Jeg har ikke hørt på Blood Mountain som kom ut i mellomtida, men Crack the Skye er rett og slett en musikalsk høydare av dimensjoner. Jeg leste på Wikipedia at ene bandmedlemmet hadde sagt følgende i et intervju: "Crack the Skye is a departure from everything we've previously recorded in the sense that we kinda strapped on our aeroshells and departed from Earth for a while". Det er en god beskrivelse, for det føles mer space-aktig og &emdash; for å bruke et flåsete ord &emdash; søkende enn det jeg tidligere har hørt av Mastodon. Det er mer proggete (type Tool-proggete, ikke Dream Theater-proggete) enn tidligere, mye mindre aggressiv vokal, og storslagne produksjoner med heftige oppbygninger, som f.eks. i The Czar, en låt i fire deler som tikker inn på over 10 minutter.

4. The Prodigy - Invaders Must Die

Wikpedia | Spotify | Wimp Prodigy tilbake i 90-tallsstorform etter noen halvkjedelige utgivelser på 2000-tallet. Skulle gjerne skrevet mer om albumet, men jeg satt litt skeivt i en biltur og en båttur i går, fikk en kink i ryggen, og tror ikke Prodigy trenger noen utdypende introduksjon. Uansett et strålende album! (grunnen til at det står så mye mer om de andre er at teksten stort sett er copy-pasta fra Google Wave)

5. Major Lazer - Guns Don't Kill People… Lazers Do

Wikipedia | Spotify | Wimp Major Lazer er en av artistene jeg har oppdaget gjennom Santigold. Ble tipset om dette albumet fra en fyr på Twitter (som også tipsa om Top Ranking: A Diplo Dub), og det ble med ett en favoritt. Det er et konseptalbum (konseptet er at Major Lazer er en fiktiv, tegnet character som sloss som jamaicansk kommandosoldat i en hemmelig zombiekrig i 1984) satt sammen av amerikanske Diplo (en av de hotteste DJ-/produsentene for tiden, har bl.a. jobbet med Santigold og M.I.A., og har gjort det stort med masse remixes som DJ) og en britisk DJ ved navn Switch. Albumet ble spilt inn på Jamaica, og de har etter sigende de hotteste navnene fra Jamaica som gjester på alle låtene, pluss mer celebre gjester som Santigold, Nina Sky og Amanda Blank. Det står også å lese at dette albumet kan kategoriseres som jamaicansk dancehall. Jeg har aldri hatt noe forhold til dancehall, og har når sant skal sies skydd det som pesten, nesten på lik linje med r'n'b og generisk dritmusikk. Derfor var jeg særs skeptisk da jeg begynte å høre på Major Lazer, og visste ikke hva jeg gikk til. Overraskelsen var stor da det viste seg å falle i smak. Om det skulle vært opp til meg burde ikke dette albumet lables som dancehall, for det har flere elementer av hip hop, electronica, raggae, fusion, etc. Dette er kanskje primeskempelet på noe det snakkes mye om nå for tiden: sjangerløs musikk, som bare henter det beste fra det de liker, uansett sjanger, og syr ting sammen uten musikalske begrensninger. Det starter med Hold the Line (med Santigold på vokal), en lettfattelig låt som likevel har snev av "dette er noe nytt", så glir det over i en ganske minimalistisk klubbanger, som glir inn i noe downtempo raggae. Det er som de med de tre første låtene sier "ikke tro at denne plata ikke er variert", før de presenterer signatursounden i Lazer Theme. Deretter er det stilig jamaicansk hip hop, så noe mer avslapnings-raggae, før de har en (obligatorisk) hyllest til marijuana (mer morsom og underholdende enn andre klisjéhyllester). Videre følger de opp med humoristisk hip hop med latterlig tekst: "I met Jill / she was a stripper / I told her my name was Jack the Ripper / She said she heard that I was a good tipper / And she wanted to undo my zipper" Etter dette er det mer pulemusikk (What U Like), så kommer en dritlåt som ikke har noe på plata å gjøre (Keep It Goin' Louder). Denne er bare altfor tenåringscrappy og popklissete. Pon De Floor er nok en klubbanger, og har vært spilt og remixa i utall utover sommeren (det har også gått inflasjon på YouTube i å lage sin egen versjon av musikkvideoen, som i original versjon har blitt sensurert (ikke spilt) av forskjellige medier fordi den er for drøy). Etter Pon De Floor er det noe drit med babygråt og auto-tune, som de godt kunne spart seg for, før de avslutter albumet med nok en klubbanger. Om man vil eksponere seg selv for ny musikk er det lite i 2009 som overgår dette albumet.

Boblere

Album som nesten strakk opp.

Diamond District - In the Ruff

Hip-Hop | HipHopDX | Spotify | Wimp

Gallows - Grey Britain

Hardcore/punk | Wikipedia | Spotify | Wimp

Felt - Felt 3: A Tribute To Rosie Perez

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp

The xx - xx

Pop | Wikipedia | Spotify | Wimp

N.A.S.A. - The Spirit of Apollo

Hip-Hop | Wikipedia | Spotify | Wimp

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar