søndag 29. november 2009

Livet på utsiden

... av samfunnet. Eventuelt "on the outside looking in" som engelsk tittel. Det er en overhengende fare for at dette innlegget kan oppfattes som emo eller veldig bloggete, men det får så være. Jeg er ikke emo, jeg synes ikke synd på meg selv, jeg er ikke trist, ikke ulykkelig, og det er helt out of character for min del å skrive dypt personlige utleveringer som selv-terapi. Det er greit at andre driver med slikt, men jeg ser helst at det jeg selv skriver er akademisk og klinisk. Eventuelle personlige detaljer får komme til syne gjennom underteksten. Men nok om hva dette er og ikke er. Jeg betrakter verden vi lever i, analyserer den, ser sammenhenger og trekker konklusjoner, prøver å forstå min egen rolle i det hele. En av de tingene jeg har tenkt, er at jeg ikke er en del av samfunnet. Det siste året har jeg lagt merke til at vi nok er flere som deler denne oppfatningen. Derfor tenkte jeg å prøve beskrive dette fenomenet, lufte ideen, se om det er noen andre som kjenner seg igjen (det er ikke forbudt å legge igjen en kommentar, tror faktisk det går an å gjøre anonymt også). Så hva mener jeg med å leve på utsiden av samfunnet? For å svare på det bør jeg først definere hva "samfunnet" er, så forklare hvordan "utsiden" ser ut. Det ble verre. Jeg startet med å gjøre et oppslag på ordet på Dokpro, som sier følgende:
samfunn n1 (norr samfundr 'sammenkomst', av sam- og IV finne)
  1. gruppe av folk med felles tro, meninger, formål osv tross-, kirkes- / de helliges s- / forening students-, Militære s-
  2. folk i en stat (med felles institusjoner, lover, sedvaner, tradisjoner osv) individ og s- / forandre det bestående s- / de små i s-et
  3. (folket i) bygd, kommune, by, tettsted industris- / et lite, avstengt s-
  4. dyrekoloni med en viss form for organisasjon mauren lever i s-
Her er det nok punkt 1 som er mest interessant. Det er vanskelig å oppholde seg på utsiden av punkt 2 og 3 (punkt 4 utelukkes helt); selvsagt er jeg medlem av staten og byen/bygda jeg bor i. Jeg har jobb, jeg betaler skatt, jeg bor i en bygård med flere andre, jeg går på den samme Bunnpris-butikken som de andre som bor i området, jeg betaler for varene med samme valuta, jeg tar samme bussen som alle andre, etc. Dette er ikke til å komme utenom, ikke i Norge. Man kan ikke leve på fjellet etter hand-til-munn-metoden. Det er altså mer et spørsmål om å stille seg på utsiden av andre "folk med felles tro, meninger, formål, osv". Det at jeg påstår at jeg lever på utsiden av samfunnet kan sies å falle på sin egen urimelighet når jeg i neste setning sier at vi er flere som lever akkurat slik. Nuvel. Unnskylder meg med at det er vanskelig å forklare (merker at det blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som denne teksten skrider fram). Kan prøve å skildre følelsen gjennom en tankerekke... Jeg gikk et par år og trodde jeg var misantrop, hvertfall hadde snev av en mild form for misantropi (ikke nødvendigvis menneskeforakt og hat, men at det ikke var håp for verken menneskeheten som helhet eller enkeltindivider). Dette var nok bare tenåringsrebelisme, som ble forsterket av at jeg så (les: forgudet) Bill Hicks, og leste Abu Rasul (pseudonym for Matias Faldbakken) og Michel Houllebecq. Det ble liksom kult å være en oppgitt, nihil outsider. I senere tid har jeg innsett at jeg er mer filantrop enn misantrop. Jeg elsker å se hvordan vi mennesker oppfører oss, hvordan vi kommuniserer med hverandre, hvordan et kjærestepar eller to bestevenner forholder seg til hverandre på en helt annen måte enn to fremmede. Men det er noe med det at jeg betrakter mer enn jeg deltar. Klart, jeg deltar i konversasjoner og er generelt lett å prate med, og jeg har ikke problemer med å ta initiativ til samtaler med fremmede, men det kan virke som om denne adferden drives av et ønske om å "se nærmere på" og forstå. En slags dualisme der, altså. Zoome nært nok inn med mikroskop og samtidig beholde distansen, ikke gi slipp på fugleperspektivet. Det hadde vært morsomt å ta del i det. Ikke for at at jeg er lidende og finner min nåværende situasjon uoverkommelig, men for å kjenne hvordan det føles å være med i samfunnet; være en del av noe større, med "felles tro, meninger, formål osv". Jeg ser hele tiden andre som er med, i alle fall tilsynelatende, så det burde jo la seg gjøre. Slik jeg ser det er altså dette en oppfatning som deles av flere. Jeg har sett flere som uttrykker en forundringer over det at de trives så godt i sitt eget selskap selv om de ellers er veldig sosiale. Er det sånn at vi (vår generasjon) først og fremst er individualister? En slags post-opplysningstid på steroider? PS: Shit, det ble en del fremmedord og pompøse greier her. La meg spesifisere at jeg ser meg selv ved siden av samfunnet, ikke over. Jeg har ingenting til overs for elitisme, så det ville vært et stort nederlag om denne posten skulle framstå slik. Jeg prøver bare å forstå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar