fredag 16. oktober 2009

Spilleliste: Høstmørke

Høsten har utvilsomt meldt sitt inntog over det ganske land. Det er vått i gatene, trærne blir gule og røde, og folk får influensa og forkjølelse. Gjør dette noe med musikksmaken? Det vet jeg ikke. Jeg har i alle fall satt sammen en spilleliste med sanger som på en eller annen måte passer fint om høsten. Linker: Høstmørke i Spotify Høstmørke i Wimp (mangler 1 låt)

Trackliste

Total spilletid: 50m59s
  1. Jethro Tull - Bourée [3:46]
  2. Jeff Buckley - Dream Brother [5:26]
  3. Madrugada - Higher [4:47]
  4. Nirvana - Dumb [2:53]
  5. The Music - Alone / New Instrumental [5:35]
  6. Grizzly Bear - Central and Remote [4:54] (ikke i Wimp)
  7. Basement Jaxx - Gimme Somethin' True (feat. Jose James) [5:30]
  8. The Roots - Do You Want More?!!!??! [3:21]
  9. Seigmen - Ameneon [3:16]
  10. The Megaphonic Thrift - A Thousand Years Of Deconstruction [7:22]
  11. Opeth - Weakness [4:09]

1. Jethro Tull - Bourée

Fra Stand Up (1969): Jethro Tull er typisk skogsmusikk, soundtrack til en tur i marka liksom. Akkurat Bourée forbinder jeg mer med uteplassen Nedenom & Hjem i Harstad anno 2000-2001, mens det enda var mer en musikklinjeplass enn markeds-/bedriftsøkonomiplass. Utelivet var nytt og spennende (18 år), og denne låta satt stemninga for en varm og koselig kveld.

2. Jeff Buckley - Dream Brother

Fra Grace (1994): Jeg er ikke like inngarva blodfan av Jeff Buckley som enkelte andre jeg kjenner, men Dream Brother er rett og slett en praktfull låt, velskrevet og velspilt, med gåsehudgivende oppbygging.

3. Madrugada - Higher

Fra Industrial Silence (1999): Hva betyr Industrial Silence for din del? For min del er det sene høstkvelder i førsteklassen på videregående, og nordlys. Jeg tror det ble spilt som legge-seg-musikk hver eneste kveld i flere måneder. Higher er kanskje den mest dynamiske låta på hele plata, altså skjer det masse forskjellig i den, med oppbygginger, broer, helt nye partier, masse spennende. De første 12 sekundene — fram til der de går ned i stedet for opp — høres det ut som en hvilken som helst depperocklåt av et hvilket som helst band, men så er det bare overraskelser og nytelse hele veien ut. Apropos nordlys:

4. Nirvana - Dumb

Fra MTV Unplugged in New York (1994): Jeg ser Nirvanas MTV Unplugged in New York minst én gang i året, gjerne om høsten. Det gjør seg virkelig med litt cello på Dumb.

5. The Music - Alone / New Instrumental

Fra The Music (2002): The Music er er et band jeg snappa opp via broren min som studerte i Tromsø en stund. Engelsk altrock med dritbredt lydbilde, som ble hypa av NME på begynnelsen av totusentallet. Denne plata har vært en av mine favorittplater, og blir fortsatt spilt jevnlig, særlig som jobbemusikk. Denne låta kom ikke over før i dag(!). Den er nemlig ikke med på den versjonen av plata jeg har, men i Spotify var den der. Jeg har ikke klart å finne ut helt hvorfor, fordi den er ikke med i noen av de offisielle utgivelsene som listes på AllMusic eller Discogs. In any case …

6. Grizzly Bear - Central and Remote

Fra Yellow House (2006): Kompis kioskhyggelig nevnte denne plata her om dagen, og jomen har han ikke noe i det han skriver (om at det er ei fantastisk plate).

7. Basement Jaxx - Gimme Somethin' True (feat. Jose James)

Fra Scars (2009): Basement Jaxx ga altså ut ny plate i høst. Jeg liker den veldig godt, og har spilt seks av låtene flere titalls ganger allerede. Dette er en av de seks, avslutningssporet på albumet. Setter stemninga tidlig med regnlyder og seigsukkende «aaaAAAAAaaaah», og fortsetter fint med en hengende synth og klassisk Basement Jaxx-gitar. Det spes også på med en hel del andre lyder og snacks i kjent stil, men det fineste er likevel i mine ører refrengen/singalong-delen.

8. The Roots - Do You Want More?!!!??!

Fra Do You Want More?!!!??! (1995): The Roots får oppgaven å ivareta hip hopens gode navn og rykte på lista. Dette er et album jeg ofte hører på repeat dagen derpå. Blir skikkelig lun og avslappa og i godt humør av rolige, jazzkandiserte beats og morsom rapping.

9. Seigmen - Ameneon

Fra Ameneon (1993): En akustisk overgang vekk fra hip hop, servert av de gamle studentheltene Seigmen. Jeg skulle gjerne opplevd Seigmens storhetstid som student selv, men var som vanlig født 10 år for sent. Jeg skal egentlig ikke klage, vi hadde det moro med Slaver av solen, men det slår meg at jeg hadde fått mer ut av musikken om jeg hadde vært eldre. Nå er det heldigvis ikke for sent å høre seg opp igjen i ettertid, og i dag gikk det opp for meg at det eldste av Seigmen kan minne om Capricorns. Det stod mellom denne låta og et eller annet fra Ulvers Kveldssanger. Endte på Seigmen siden det fantes i både Spotify og Wimp.

10. The Megaphonic Thrift - A Thousand Years Of Deconstruction

Fra A Thousand Years Of Deconstruction (2009): The Megaphonic Thrift er et norsk band vi sikkert får hør mer av utover. De slapp nettopp denne EPen, og ble nylig plukket ut som en av de første til by:Larm 2010.
«Musikalsk redefinerer The Megaphonic Thrift grensene mellom støy og melodi, og befinner seg i et slags skjæringspunkt mellom pop, rock og shoegaze […]»

11. Opeth - Weakness

Fra Damnation (2003): Opeth får æren av å ebbe ut lista med nitriste synthklimpring og sørgelig vokal, men akk så fint. Avslutningssporet på den akustiske deppeplata.

onsdag 14. oktober 2009

Spilleliste: Ståkuk, øl og fuzzpedal

Ståkuk, øl og fuzzpedal var en frase Klubben på Samfundet brukte i 2003. De trykket det opp på t-skjorter, og om jeg husker riktig var det ståkuk, øl og fuzzpedal som tema hver fredag. Horder av bleikfeite studentgamergeeks svimlet rundt i korridorene og drakk pils fra plastglass, og nikket anerkjennende til andre som også hadde ståkuk, øl og fuzzpedal-tee. Frasen har festet seg i minnet, og bobler til overflaten med jevne mellomrom. Det var derfor et naturlig navnevalg da jeg skulle lage en oppusset versjon av Testosterock'n'roll-lista. Dette er rock i tredje etasje (Klubben er i 3.). Planlegger en kjellerrockliste en gang i framtiden. Linker: Ståkuk, øl og fuzzpedal i Spotify Ståkuk, øl og fuzzpedal i Wimp (mangler 4 låter)

Trackliste

Total spilletid: 49m08s
  1. Bathory - Krom [2:51]
  2. Danzig - Kiss the Skull [4:13] (ikke i Wimp)
  3. Mustasch - The Man The Myth The Wreck [2:41]
  4. Sparzanza - Before My Blackened Eyes [3:06] (ikke i Wimp)
  5. Chrome Division - Wine of Sin [4:08]
  6. Motörhead - Stay Out of Jail [3:02] (ikke i Wimp)
  7. Faith No More - Got That Feeling [2:21]
  8. Alice In Chains - Check My Brain [3:58]
  9. Thulsa Doom - Generation 71 [4:46]
  10. Unida - Black Woman [5:20] (ikke i Wimp)
  11. Thin Lizzy - The Rocker [2:41]
  12. The Sword - Freya [4:34]
  13. The Cumshots - And The Sun Pissed Red [5:27]

1. Bathory - Krom

Fra Destroyer of Worlds (2001): «Vroom!», og vi er i gang. Svenske Bathory er mest kjent for å ha funnet opp vikingmetal og blackmetal. Denne låta er også rimelig heavy, men den er mer klassisk bikerrock enn den er viking/bm. Kom ut tre år før Quorthon (the dude i Bathory) ble funnet død i sin egen leilighet.

2. Danzig - Kiss the Skull

Fra 777: I Luciferi (2002): Dette er det syvende og siste albumet i en serie Danzig-album med hvert sitt tema. Det er litt boosta produksjon, som veies opp av sabla øltørst riff og vokal, samt signaturtrommingen til Joey Castillo som etter albumet gikk over til Queens of the Stone Age. Visste du forresten at det var Glenn Danzig som stifta The Misfits? «C'mon and kiss the skull!»

3. Mustasch - The Man The Myth The Wreck

Fra Mustasch (2009): Mustasch kom nylig med sitt 7. album. Jepp, sjuende. Grunnen til at de nå velger den eponyme platetittelen, kan ha å gjøre med at de har fått ny leadgitarist siden sist, og ønsker å si til fans at «Altså, vi har ikke leid den nye fyren inn på kødd. Dette er ikke midlertidig. Det er vi som er Mustasch nå!». Platecoveret understøtter denne teorien. Mange dritkule riff på den nye plata, og det er fortsatt helmax Mustasch-groove. Det eneste som trekker litt ned er at refrengene av og til får litt vel mye pop-sound, altså radiopopaktige overganger og progresjoner. Men de henter seg kjapt inn igjen etter refrengene, og det er jevnt over meget fornøyelig for øret.

4. Sparzanza - Before My Blackened Eyes

Fra Banisher of the Light (2007): Jeg nevnte at Mustasch hadde fått ny leadgitarist. David Johannesson heter han, og kom fra Sparzanza, som også er et hardtslående svensk band. Vokalist-Ralf fra Mustasch har også gjestet Sparzanza på denne plata, og jeg mener å ha lest en plass at Sparzanza varmet opp for Mustasch på en turné. Er nok ikke feil å si at de er kompisband. Legg merke til at førsteriffet på denne låta er ganske likt sisteriffet på forrige låt. Starten av låta kan også minne om Mastodons Blood and Thunder, både riffet og produksjonen.

5. Chrome Division - Wine of Sin

Fra Booze, Broads and Beelzebub (2008): Her lar vi de godene tidene rulle. Chrome Division er et sideprosjekt til Shagrath fra Dimmu Borgir, bare at her er selvhøytidelighet og sint religionsfiendlighet byttet ut med piker, brennevin og sang. Lyrikkmessig er denne låta en samling oneliners:
Long legs, good lookin' Won't you come over here Red lips, sweet talkin' Don't you come too near Show me your tits!

6. Motörhead - Stay Out of Jail

Fra We Are Motörhead (2000): Etter Chrome Division spør man seg «hvor mye mer ståkuk, øl og fuzzpedal går det egentlig an å bli?». Svaret er Motörhead, som har holdt det kompromissløst gående siden midten av fuckings 70-tallet. Motörhead er ståkuk, øl og fuzzpedal. Gjør hva enn du vil, men fengsel er ikke noe kult.

7. Faith No More - Got That Feeling

Fra Album of the Year (2007): Tilbake til 90-tallet og henter fram litt Mike Patton, for å markere overgangen til de neste sangene på lista. Stemmen til Mike Patton er et kapittel for seg selv i boka om ståkuk, øl og fuzzpedal, og denne plata er an av mine favorittrockealbum gjennom tidene.

8. Alice In Chains - Check My Brain

Fra Black Gives Way To Blue (2009): Straight outta den nye plata til Alice in Chains. Jeg har aldri vært helt komfortabel med den på-nippen-til-countryknekk-vokalen eller tekstene, men flere låter funker selvsagt kjempebra. Dette er et hyggelig tilbakeblikk til grunglyden fra 90-tallet. Er for øyeblikket litt hekta på den out-of-tune-bendinga som svaier gjennom hovedriffet.

9. Thulsa Doom - Generation 71

Fra …And Then Take You to a Place Where Jars are Kept (2003): En av favorittlåtene fra en av favorittbandene på en av favorittselskapene Duplex. Det er mulig gutta i Thulsa tror denne låta bare snakker til de som var 20-somethings på 90-tallet, og det er mulig jeg bare har vokst inn i den samme katogorien 10 år for sent, men jeg mener denne låta snakker truth til folk som er født så sent som i 1985 også. Uansett, de er framme med hammeren og slår spikeren på hodet. Kunne strengt tatt funnet en mer ølla Thulsa-låt, men denne passer fint for studentgamere.

10. Unida - Black Woman

Fra Coping With the Urban Coyote (1999): Jeg leste på AllMusic at de mente vokalen til Papa Doom i Thulsa var beste stonervokalen siden John Garcia fra Kyuss. Det er jo fine ord. Her er i alle fall litt mer John Garcia, i en gladere innpakning enn den seignihilistiske prakten som preger 90-tallsheltene Kyuss.

11. Thin Lizzy - The Rocker

Fra Vagabonds of the Western World (1973): Eneste på lista fra 70-tallet, tjohei! Denne låta oppdaga en kompis av meg da han så en screen capture-/skrytevideo fra MMORPGen Dark Age of Camelot. Den ble brukt som bakgrunnsmusikk mens en eller annen gnom bekjempa dverger og whatnot (mens han for det meste stod i ro). Senere ble den brukt som bakgrunnsmusikk til pilsing, og har nå den gamerpilskvaliteten som tilsier at den bør være med på denne lista.

12. The Sword - Freya

Fra Age of Winters (2006): Den mest doomete låta på lista, med hentydninger til Sleep og Melvins. Jeg er ikke sikker på om jeg oppdaga denne i Guitar Hero II, eller om det var gjennom tidligere flatmate Kire. Dritkul groove!

13. The Cumshots - And The Sun Pissed Red

Fra A Life Less Necessary (2009): På et blendende vakkert vis gjør The Cumshots rede for den selvdestruktive kraften som nok finnes i oss alle fra tid til annen. The Cumshots er også fra Duplex, og ser ut til å være det bandet det satses mest på for tiden. Det er ikke ofte Ollis synger, så når han først gjør det mener jeg man bør høre hva han har å si. Bare ikke avfei Cumshots som kødd på grunn av navnet eller folka i bandet. Blodseriøs riffing, og megaepisk mot slutten. Panzeravslutning.

tirsdag 13. oktober 2009

Spilleliste: For mykje å draume

Jeg har fått noe influensagreier. Den er ganske mild, så jeg lurer på om det kanskje er årets hype, svineinfluensaen. Øm i muskler og ledd, feber om morgenen (som kjapt drepes med en paracet og en ibux), generelt slapp, og litt merkelig i halsen. Jeg gir den terningkast 5. Det eneste som trekker ned er at jeg har mista lysten til å lage mat, men ikke matlysta. Er derfor sulten uten at jeg gidder gjøre noe med det. Må si at det er litt interessant å kjenne årets mediehype på kroppen, som noen sa på Twitter. I dag våknet jeg med feberfantasier og ødelagte drømmer, og kom til å tenke på sangen Too Much To Dream (Last Night), som var med på en spilleliste jeg satt sammen for et par uker siden. Tenkte derfor jeg kunne lage en bloggpost av lista, som består av psykedelisk rock fra 60- og 70-tallet. Her er den nå i oppusset versjon, med nye låter og mer gjennomtenkt oppbygning. Linker: For mykje å draume i Spotify For mykje å draume i Wimp (mangler 2 låter)

Trackliste

  1. The Electric Prunes - I Had Too Much To Dream (Last Night)
  2. The 13th Floor Elevators - Roller Coaster
  3. (ikke i Wimp)
  4. The Seeds - Pushin' Too Hard
  5. (ikke i Wimp)
  6. Love - My Little Red Book
  7. Iron Butterfly - In-A-Gadda-Da-Vida
  8. Blue Cheer - Summertime Blues
  9. Cream - Dance The Night Away
  10. Jimi Hendrix Experience - Third Stone From the Sun
  11. Jefferson Airplane - White Rabbit
  12. The Doors - Soul Kitchen
  13. Kenny Rogers - Just Dropped In
  14. Syd Barrett - Octopus
  15. Aunt Mary - Jimi, Janis and Brian
  16. Gong - Inner Temple
Disclaimer: Jeg brukte hele dagen på å skrive introduksjonen og lage tracklista, så resten av posten blir i stikkordsform.

1. The Electric Prunes - I Had Too Much To Dream (Last Night)

Obligatorisk åpnerlåt med morgentimenes feberforvillelse i minne. Psykedelisk garagerock fra vestkysten.

2. The 13th Floor Elevators - Roller Coaster

Mer amerikansk garage, nå fra Texas. Burde være et kjent navn for mange.

3. The Seeds - Pushin' Too Hard

Amerikansk vestkystgarage igjen. Litt ensformig, men heldigvis ikke så lang. Følger opp sounden til de to forrige på lista.

4. Love - My Little Red Book

Førstelåta på førsteplata til Love. Beveger oss nå litt bort fra garage. Riff i denne låta var visstnok inspirasjon for Syd Barrett til å skrive Pink Floyds Interstellar Overdrive.

5. Iron Butterfly - In-A-Gadda-Da-Vida

Klassiker. Jeg har hørt at bandet en gang var så blåst på scenen at de ikke visste når de skulle stoppe å spille. De bare fortsatte og fortsatte, og spilte samme låta i over en halvtime.

6. Blue Cheer - Summertime Blues

Blue Cheer har sammen med de foregående på lista hatt stor innflytelse på andre kjent band opp gjennom tida. Dette er en oppfuzza og utpsycha cover av den klassiske 60-talls poprocklåta til en eller annen fyr jeg ikke gidder sjekke hva het nå. For et par timer siden informerte forresten Pitchfork om at frontmannen i Blue Cheer har lagt på røret. Hyllest!

7. Cream - Dance The Night Away

Kræææm. I got a fever, and the prescription is Cream. Lindrende musikk. Setter stor pris på fin vokalprestasjon og utflytende solopartier.

8. Jimi Hendrix Experience - Third Stone From the Sun

Var hardt å velge ut én Jimi-låt. Endte opp med denne, som er en favoritt fra Are You Experienced? når man ikke skal velge de mest klassiske låtene som spilles jevnlig, selv den dag i dag.

9. Jefferson Airplane - White Rabbit

Noen artister/låter er selvskrevne på enkelte lister. Denne er er en av de. Synger historien til Alice in Wonderland.

10. The Doors - Soul Kitchen

Storfan av The Doors og Jim Morrison. Som med Jimi Hendrix var det litt vanskelig å begrense seg til bare én låt. Igjen en personlig favoritt.

11. Kenny Rogers - Just Dropped In

Denne har vel alle hørt før. De første gangene jeg hørte den, kunne jeg ikke helt skjønne at det var Kenny Rogers. Men man skal altså ikke skue hunden på hårene.

12. Syd Barrett - Octopus

Ai ai, Syd Barrett. Primus motor i Pink Floyd til det bikka over for ham i 1968. Får frysninger av å lese om episoden Pink Floyd hadde i studio 7 år senere, hvor de spiller inn sin hyllest til Syd Barrett på Wish You Were Here, og han pluteselig dukker opp i studio.

13. Aunt Mary - Jimi, Janis and Brian

Nå nærmer vi oss slutten. Norske Aunt Mary hyller sine helter, Jimi Hendrix, Janis Joplin og Brian Jones. Aunt Mary spilte forresten sammen igjen på Elm Street i Oslo i sommer, dessverre noen timer for sent til at jeg fikk det med meg, men det var visstnok en forrykende konsert.

14. Gong - Inner Temple

Roer helt ned nå. Gong er kanskje en av de mest utfreaka artistene på denne lista, men denne sangen er kun avslapping. Mon tro om tittelen refererer til Inner Temple i London.

søndag 11. oktober 2009

Spilleliste: Big Beat Bonanza

Jeg digger big beat, så jeg fant ut at jeg måtte sette sammen en spilleliste med kremen av kremen. Linker: Big Beat Bonanza i Spotify Big Beat Bonanza i Wimp

Hva er big beat?

Big beat kan best forklares ved å nevne et par artister: The Chemical Brothers, The Crystal Method, Fatboy Slim, Propellerheads. Vi er altså tilbake på den muntre delen av 90-tallet, fra Lillehammer-OL fram til da .com-bobla sprakk, sånn cirka. Muntert og mindless. Musikalsk snakker vi funky breakbeats (ikke helt plain 4/4-takt), med morsomme samples fra stilig 60-/70-tallsmusikk, samt diverse lydeffekter for å krydre lydbildet. Nettopp mindless er noe forståsegpåerne har kritisert, at big beat er neddumma electronica som ikke krever så mye fra lytteren, og at man fort går lei. Dette med å dumme ned er for øvrig noe som stadig dukker opp som tema. Lupe Fiasco f.eks. er en super rapper som sier sitt om saken i sangen Dumb It Down.

Big beat og nerding

Jeg har ikke den samme dance-innfallsvinkelen som de nevnte kritikerne hadde. For min del vil nok big beat alltid være assosiert med nerding. Som 11-12-åring falt jeg pladask for The Prodigy - Music for the Jilted Generation. Det at 'generation' var i platetittelen gjorde at jeg umiddelbart identifiserte meg med hele sjangeren. Dette var vår musikk, med en helt rå og opprørsk lyd som ikke kunne forstås av foreldrene. Vi kalte det bare techno, og det hørtes ut som de snakka direkte til oss gjennom datamaskiner. Så fikk vi den første Pentium-PCen hjemme. Music for the Jilted Generation stod gjerne på repeat i CD Player mens jeg rota rundt i systemmappene til Windows 95 og sletta ting jeg ikke burde. Året etter insisterte den ene broren min på at det var en god idé å installere Red Hat Linux 3 (og litt senere igjen: FreeBSD 3), selv om han studerte i Tromsø og ikke kunne drive daglig support. «Finn ut av det på egen hånd», sa han, og mumlet noe om man(1). Nevnte bror hadde også en respektabel samling ny musikk, som jeg flittig hørte gjennom hver gang han var hjemme. Her snappet jeg opp diverse big beat opp gjennom årene, og karret meg fram til lignende saker på dette nye Internettet. Big beat og lignende musikk har altså spilt en sentral rolle mens jeg har utforsket operativsystemer og lært meg å programmere, og jeg har ennå ikke klart å gi slipp på det. Muligens fordi jeg “dessverre” ikke var gammel nok til å være en del klubbkulturen hvor sjangeren oppstod.

Trackliste

  1. The Chemical Brothers - Block Rockin' Beats
  2. Propellerheads - Take California
  3. The Crystal Method - Keep Hope Alive
  4. Lunatic Calm - Leave You Far Behind
  5. Fatboy Slim - Kalifornia
  6. Junkie XL - Dance USA
  7. DJ Icey - The Push
  8. The Prodigy - Funky Shit
  9. Bentley Rhythm Ace - Bentley's Gonna Sort You Out!
  10. Lo Fidelity Allstars - Battleflag (ft. Pigeonhed)

1. The Chemical Brothers - Block Rockin' Beats

Det skal godt gjøres å få en bedre åpnerlåt enn denne. Følgende tekst om big beat er hentet fra last.fm:
«Big beat tends to feature distorted, compressed breakbeats at moderate tempos (usually between 90 to 140 beats per minute), acidic synthesizer lines and heavy loops from jazz, rock or 60’s pop. They are often punctuated with punkish vocals and driven by intense, distorted basslines with conventional pop and techno song structures. Big beat tracks have a sound that include: crescendos, builds, drops, explosions, crowd-inciting drum rolls, and whooshing sounds that pan across the stereo-field.»
Block Rockin' Beats har alt dette, og er å finne på det som etter min mening er det beste big beat-albumet, Dig Your Own Hole fra 1997. Trivia: Den drivende basslinja som går gjennom hele låta er veldig lik bassriffet i starten på Pink Floyds Let There Be More Light.

2. Propellerheads - Take California

Jeg ble først oppmerksom på Propellerheads på grunn av det iøynefallende motivet på platecoveret, og den småsære tittelen uten mellomrom. Denne låta er førstesporet på plata, og jeg var hooked fra første gjennomlytting. En annen låt fra albumet, Spybreak!, ble brukt som soundtrack i The Matrix (førstefilmen), du vet den klassiske skytescenen i lobbyen (foajeen?). Bass, funky breaks, forvrengte synther. Veldig big beat. Trivia: På Wikipedia kan man lese at Take California er den første sangen ble brukt i en TV-reklame for iPod.

3. The Crystal Method - Keep Hope Alive

Dette går også for å være en av de store big beat-hitene, selv om jeg forbinder den mer med tradisjonell techno. Låta har nok en fot i begge leire. Den kom ut som single et helt år før debutalbumet, og markerer sannsynligvis gjennombruddet til bandet. I likhet med Chembros og Propellerheads er The Crystal Method en duo. Det kan nesten virke som at å være en duo var nøkkelen til suksess i big beat-miljøet. Crystal meth er dog amerikansk, ikke erkebritisk som de andre. Trivia: Har blitt brukt som soundtrack i flere filmer, TV-serier og spill.

4. Lunatic Calm - Leave You Far Behind

«I wanna take you on a rollercoaster.» Slik starter låta, og om dette er premisset, må man kunne si at den oppfyller. Vi har igjen å gjøre med en britisk duo, og vi er igjen innom The Matrix (førstefilmen), fantastiske The Matrix (førstefilmen). Trivia: Har blitt brukt som soundtrack i en skokk av filmer, serier og spill.

5. Fatboy Slim - Kalifornia

Fatboy Slim er — sammen med andre på denne lista — en av artistene som virkelig definerer big beat. Denne låta er fra andreplata, You've Come a Long Way, Baby (1998), som har legendariske hits som Right Here, Right Now, The Rockafeller Skank og Gangster Tripping. Jeg valgte heller Kalifornia, som med sitt suggerende lydbilde er en av mine favoritter fra albumet.

6. Junkie XL - Dance USA

Junkie XL, eller JXL som han også kalles, er en nederlandsk fyr som kanskje er mest kjent for å gitt musikk til spill. Denne låta er det andre studioalbumet hans, Big Sounds of the Drags (1999), som ikke er strictly big beat, men Dance USA treffer tidens ånd. Trivia: I 2002 hadde JXL en megahit med en remix av Elvis' A Little Less Conversation, som ble til ifm. en Nike-reklame:

7. DJ Icey - The Push

DJ Icey er all about funky breaks. Albumet Essential Mix (2000) drar big beat mer mot trance, men denne låta er kul nok, og passer miksemessig perfekt mellom forrige og neste låt. Trivia: “Icey cut his teeth at the legendary EDGE nightclub in the mid-90s, and even persuaded The Chemical Brothers to play their first show Stateside there.”

8. The Prodigy - Funky Shit

«OH MY GOD IT'S THE FUNKY SHIT!» Det kan jeg skrive under på. The motherfucking Prodigy. Denne låta er strengt tatt mer techno enn big beat, men det holder i massevis til å være med på denne lista. Dette måtte i alle fall bli noe fra The Fat of the Land (1997). Jeg tror jeg kjøpte denne plata i Bergen på besøk hos den andre broren min. Det er i alle fall noe med platecoveret som vekker minner om discman og Kirkegaten.

9. Bentley Rhythm Ace - Bentley's Gonna Sort You Out!

Jeg hadde ikke hørt om Bentley Rhythm Ace før jeg begynte på denne lista, men denne låta var lista på AllMusic som en big beat top song. Spør du meg er den kanskje litt for rolig til å funke helt som big beat, men den er rimelig kool, og den funker fint mot slutten av lista.

10. Lo Fidelity Allstars - Battleflag (ft. Pigeonhed)

Lo Fidelity Allstars fenget meg på samme måte som Propellerheads. Begge platene var å finne i platasamlinga til brudern, og begge covrene lyste "plukk meg opp og spill meg!". Lydmessig er det heller ikke helt ulikt Propellerheads, men LFA har vokal, og spiller gjerne litt tregere. Uansett masse godlåter på begge platene. NB: Dessverre er ikke plata How to Operate with a Blown Mind (1998) å finne i Spotify, så man må ta til takke med den litt daffere versjonen fra Pigeonheds album. Det var her låta først ble utgitt, men LFA pussa den opp mye for sin egen plate.
Legg gjerne igjen kommentarer med tips til andre big beat-klassikere.

mandag 5. oktober 2009

Spilleliste: Manda' Morra Beats

I denne posten ser vi nærmere på en spilleliste med kule beats. Sjangermessig snakker vi hip hop, men la meg dra en klisje og si at alle som liker god musikk bør finne noe her de liker. Det er ikke nødvendigvis sant, men lista er i alle fall pakket med god musikk. Linker: Manda' Morra Beats i Spotify Manda' Morra Beats i Wimp (mangler 6 låter)

Introduksjon

Jeg har alltid satt pris på kule beats, være det seg i hip hop eller forskjellige former for elektronisk musikk. Når jeg hører gjennom nye hip hop-plater er det beats jeg først legger merke til, dernest hvordan vokalen fungerer som instrument, så teksten. Jeg har inntrykk av at dette gjelder flere enn meg, og har mistanke om at enkelte ikke hører på teksten i det hele tatt. Det er helt greit, spør du meg. Poenget er å få noe ut av musikken man hører på, og da trenger man ikke nødvendigvis alle detaljene. Dette gjelder for øvrig alle sjangre (hørte jeg noen nevne growling?). En utfordring ved å høre på hip hop er at sjangeren er bred, med latterlig mange plategutgivelser, myspace-sider, blogger, etc — noe som gjør det vanskelig å filtrere ut hva man skal høre på. Her kommer hip hop-kontaken min inn i bildet. Han er fanatiker (vert for et hip hop-program på studentradioen, hører så mange nyutgivelser han fysisk makter), og fôrer meg med musikk tilpasset min smak. Jeg får høre historier om hvordan plater ble til, hvem som har vært med og gjort hva, hvilke samples de bruker; masse info som gjør det mer opplevelsesrikt å høre musikken. Han er mitt filter til hip hop, og denne listen er mitt filter til stilige beats.

Trackliste

Listen er delt opp i fire seksjoner:
I. J Dilla
  1. J Dilla - Time: The Donut Of The Heart
  2. J Dilla - Geek Down
  3. Q-Tip - Move
II. The Alchemist
  1. Alchemist - Key To The City (ikke i Wimp)
  2. Alchemist - Keep The Heels On (ikke i Wimp)
  3. Alchemist - Follow The Dollar (ikke i Wimp)
III. Mindre kommersielt tilgjengelig
  1. Madlib - Toe Fat (Ghettozone)
  2. MF Doom - Kava Kava Root (ikke i Wimp)
  3. Madvillain - Strange Ways
  4. DangerDoom - Sofa King (ikke i Wimp)
  5. Oh No - Slow Down
  6. Oh No - Emergency
  7. Oh No - Ohhhhh
IV. Mer kommersielt tilgjengelig
  1. Nas - Made You Look
  2. The Notorious B.I.G. - Dead Wrong
  3. Organized Konfusion - Stress (ikke i Wimp)
  4. Jay-Z - Lucifer
  5. Santogold - Creator (vs. Switch & FreQ Nasty)
  6. RJD2 - Final Frontier

I. J Dilla

Det er først det siste året jeg har fått ørene opp for J Dilla. Det vil si, såfremt man ikke har levd i et musikalsk vakuum de siste 15 årene skal det godt gjøres å ikke ha hørt noe av det J Dilla har lagt sin gullhånd på. Men det er altså det siste året jeg har fått ørene opp for alt J Dilla har gjort, både som selvstendig næringsdrivende beatkomponist og som produsent. Om det skulle være noen tvil om mannens utbredelse og innflytelse, kan man sjekke diskografien og lese musical tributes på Wikipedia. På Wikipedia kan man også lese at mora til J Dilla sier at han hadde perfect pitch som 2 måneder gammel, at han begynte samle plater som 2-åring, og at han som tenåring bare satt på gutterommet og trente på å lage beats. Nå skal ikke jeg oppsummere resten av Wikipedia-artikkelen her; poenget er at J Dilla har musikalsk feel av en annen verden, noe som befester seg i musikken han lager. Rykte/anekdotebonus: En gang hadde det seg slik at J Dilla skulle lage noe for Erykah Badu. Hun var ikke helt sikker på om J Dilla var riktig mann for jobben, så de møttes for å slå av en prat og utveksle ideer. J Dilla (som har samla plater siden han var 2) sa til Erykah Badu: "ta en hvilken som helst plate fra samlinga", hvilket hun gjorde. Han la den på spilleren, og sa "sett stiften ned hvor som helst på plata", hvilket hun også gjorde. "Ok, brb mekke beats", sa J Dilla. 15 minutter senere var han ferdig, og resultatet ble til andresporet på Mama's Gun, Erykah Badu - Didn't Cha Know.

1. J Dilla - Time: The Donut Of The Heart

Denne og neste låt er fra plata som heter Donuts, 21 tracks á 1m30s, som ble utgitt på hans 32. bursdag, tre dager før han døde av sykdom. Hele plata ble laget på dødsleiet, og er en eksersis i kule beats, en slags siste kreativ eksplosjon han måtte få ut før han gikk i grava. Så å si samtlige spor på plata er brukt som samples av andre artister. Denne er blant annet brukt av The Roots som en hyllest til J Dilla (sistesporet på Game Theory). Denne låta er særdeles behagelig, med en rolig synth i bakgrunnen og sample av en gammel Jackson 5-låt. Gjør seg godt som førstespor på lista. Småfunky og rolig.

2. J Dilla - Geek Down

Denne låta er mer vill og upbeat, med en halvstressende alarmsynth som svaier i bakgrunnen, skarpe trommer, gitarvibbing, og vinylknitring.

3. Q-Tip - Move

Igjen samples Jackson 5, men denne gangen nesten til det ugjenkjennelige. En kort, kort loop holder en nerve gjennom store deler av låta, og små, oppkuttede samples av "ooh", "ah" og "keep movin'" skytes ut i forskjellige retninger med fantastisk presisjon. Q-Tip (kjent fra A Tribe Called Quest) rapper oppå med passende stemme.

II. The Alchemist

Det første som skiller The Alchemist fra J Dilla, er at alkemisten lever i beste velgående, og vi dermed kan forvente mer nytt materiale fra ham i framtiden. Ikke for det, J Dilla får creds på mange låter som kommer ut nå for tiden også, men vi kan ikke forvente at han kommer opp med flunkende nytt materiale. Det neste som skiller The Alchemist fra J Dilla er hudfarge. Førstnevnte er faktisk hvit, uten at det merkes på musikken han lager. Alchemist ble trent opp av DJ Muggs fra Cypress Hill, og har opp gjennom tiden jobbet med de aller største hip hop-navnene (Nas, Ghostface Killah, Snoop Dogg, Moob Deep, Eminem, etc). Foreløpig er ingenting av The Alchemist tilgjgengelig i Wimp.

4. The Alchemist - Key To The City

Her har vi en signatursound, med hengende synthsample, klare lyder, og mer oppspeeda overganger. Behagelig rapping av Prodigy fra Mobb Deep, og refreng av Nina Sky (som faktisk er to personer).

5. The Alchemist - Keep The Heels On

Signatursound igjen, fortsatt kul. Denne beaten brukes også i Raekwon - Surgical Gloves fra den nyeste plata Only Built 4 Cuban Linx 2 (som i følge meg er årets beste hip hop-skive).

6. The Alchemist - Follow The Dollar

Her er vi tilbake ca. 7 år lydmessig, med en helt av kroken stilig gangsterbeat. Bare å ta på seg ziphoodie og bange i takt med bøyd hode.

III. Mindre kommersielt tilgjengelig

Nå er det over på mindre kommersielt tilgjengelig musikk. Disse låtene er ikke nødvendigvis det man kaller undergrunnsmusikk, men av av ymse årsaker er det ikke musikk som spilles mye på radio eller får massiv medieoppmerksomhet. I likhet med de to første J Dilla-låtene i lista, er dette beatsentrisk musikk (i den forstand at det er beats som står i fokus, ikke hele låter). Og i likhet med J Dilla er samtlige av disse (med unntakk av DangerDoom) utgitt på Stones Throw Records, et indieselskap med rom for musikalske sprell.

7. Madlib - Toe Fat (Ghettozone)

Madlib er en forkortelse for Mind Altering Demented Lessons In Beats, noe som burde si sitt om hva vi får presentert her. Det er litt crazy og merkelig, hopper litt fram og tilbake, litt kaos, men Madlib syr det sammen på en måte som gjør at det passer fortreffelig. Denne låta er fra et konseptalbum kalt Madlib The Beat Konducta Vol. 1-2: Movie Scenes, et tredvetalls spor på under to minutter hver. Beatsentrisk, altså. Jeg skulle egentlig ha med noe fra plata Shades of Blue, men den fantes verken i Spotify eller Wimp. Madlib er en av de få (den eneste?) som har fått gå lov til å gjennom jazzplateselskapet Blue Note Records' arkiver og sample fritt.

8. MF Doom - Kava Kava Root

MF Doom er hakket mer sær enn Madlib; mer kaotisk og oppstykket, og mer merkelige samples og lyder i bakgrunnen. Det foregår litt av hvert her, uten at jeg riktig vet hva. Kult er det uansett. Foreløpig ikke tilgjengelig i Wimp.

9. Madvillain - Strange Ways

Madvillain er det som skjer når Madlib møter MF Doom (villain er et uttrykk Doom bruker flittig i musikken sin). Denne låta er mer tradisjonelt funky enn det MF Doom vanligvis kommer opp med, og mer tradisjonelt hip hop enn det Madlib kommer opp med. Kule samples igjen.

10. DangerDoom - Sofa King

DangerDoom er det som skjer når MF Doom møter Danger Mouse (som bl.a. har blandet The Beatles - White Album og Jay-Z - The Black Album til The Grey Album). Her rapper MF Doom på beats Danger Mouse har satt sammen ved å sample TV-serier på Cartoon Network. Interessant bruk av fele. Foreløpig ikke tilgjengelig i Wimp.

11. Oh No - Slow down

Oh No er lillebroren til Madlib, og jeg velger å ha intet mindre enn tre låter fra vedkommede, alle fra plata Dr. No's Oxperiment. Hele plata er instrumental, og er inspirert av tyrkisk, libanesisk, italiensk og gresk progrock og funk (kan man si progrunk?). Super-spennende beats, mye mer melodisk og harmonisk enn Madlib og MF Doom. Oh No er dessuten ute med en oppfølgerskive nå, denne gangen inspirert utelukkende av etiopisk funk). Lengtende beat som godt hadde passet til f.eks. Ghostface Killahs rapping.

12. Oh No - Emergency

Mer hissig beat, hvor man helt klart hører det tyrkiske elementet. For å følge opp storebror Madlibs filmscener: Jeg ser for meg at denne beaten kunne vært brukt som soundtrack til en scene hvor en hemmelig agent snoker rundt mellom boder på et tyrkisk marked/torg, gjerne filmet i et stalker-/stakeoutperspektiv.

13. Oh No - Ohhhhh

Litt spooky beat, høres nesten ut som den kunne vært laget av hjembyens Kompani 69.

IV. Mer kommersielt tilgjengelig

Her har vi mer kommersielt tilgjengelige låter som fortsatt har kule beats. Kommersielt tilgjengelig betyr altså at det er overhengende fare for at du har hørt låtene før, men de er fortsatt verdt en gjenlytt. De fire første minner meg om å kjøre rundt i Harstads gater, sittende i bilen til en kompis som verdsatte stereoanlegg og felger mye høyere enn ting som motor, kjørekomfort og jevnlig vedlikehold. Av kjedsomhet kjørte vi rundt i samtlige av byens gater og gjorde alt vi kunne for at vi ikke skulle bli assosiert med rånerne, som bare hang nede på kaia. Men musikk, det hadde vi. Og volum.

14. Nas - Made You Look

Første single fra God's Son. 2002 reprezent. Skikkelig klubbanger. Produsert av en Salaam Remi, som i senere tid har jobbet med Amy Winehouse. Sampler Incredible Bongo Band - Apache, som igjen covrer den akk så kjente The Shadows-låta.

15. The Notorious B.I.G. - Dead Wrong

Elskelig gangsterbeat fra den notorisk svære, med gjestevokal av Eminem.

16. Organized Konfusion - Stress

Bør være ganske kjent låt. Det som ikke er fullt så kjent er at den sampler The Paul Butterfield Blues Band - Last Hope's Gone, som er en meget behagelig blues-/soul-/funklåt. Foreløpig ikke tilgjengelig i Wimp.

17. Jay-Z - Lucifer

Klassisk Jay-Z-hit fra The Black Album. Samplen her er er ikke funk, men raggae. Max Romeo. Om du hører samplelåta vil du muligens kjapt legge merke til at "oi, dette er jo The Prodigy - Out of Space!", noe du har helt rett i.

18. Santogold - Creator (vs. Switch & FreQ Nasty)

Jeg elsker Santigold, og det var denne låta som fikk meg hooked. Så kul at den faktisk kommer med på denne lista.

19. RJD2 - Final Frontier

RJD2 er også en klassisk beatsorientert artist, selv om han ikke har den tunge hip hop-bakgrunnen som de andre på lista. Fin avslutningslåt.
«We're here, the show is over.»

torsdag 1. oktober 2009

Spilleliste: Yer Blues

Jeg har satt sammen en spilleliste med bluestema. Det er ikke snakk om minimalistisk puritistblues med altfor sørgelige tekster. Jeg er mer opptatt av at låtene skal være kule (ha en edge) og oppfordre til gjenlytting, så det er godt ispedd klassiske bluesrocklåter, på grensen til rock'n'roll. La oss ikke glemme hvor viktig bluesen har vært for utvikling av det klassiske rockelydbildet; om man graver litt vil kunne finne spor av blues i all moderne rock. Linker: Yer Blues i Spotify Yer blues i Wimp

Trackliste

Trykk på lenkene for å lese mer.
  1. The Dirty Mac - Yer Blues
  2. Grand Funk Railroad - Mr. Limousine Driver
  3. The Allman Brothers Band - Trouble No More
  4. Janis Joplin - Move Over
  5. Cream - Spoonful
  6. Kansas Joe McCoy - When The Levee Breaks
  7. Black Rebel Motorcycle Club - Restless Sinner
  8. Otis Taylor - Ain't No Cowgirl
  9. B.B. King - Lucille

1. The Dirty Mac - Yer Blues

Lista åpner med "tittelsporet", ført an av The Dirty Mac. Mange kjenner nok denne låta best fra Beatles' White Album. Det kule med The Dirty Mac er at det var en supergruppe som bare opptrådte én gang, i forbindelse med et TV-program kalt The Rolling Stones Rock and Roll Circus. Gruppa består av John Lennon, Eric Clapton, Keith Richards og Mitch Mitchell (trommisen til Jimi Hendrix). De spiller grisebra, og det er et fantastisk opptak. Her er et klipp fra programmet, med underholdende småsnakk i begynnelsen mellom John Lennon og Mick Jagger.

2. Grand Funk Railroad - Mr. Limousine Driver

Denna låta er bluesrock opp og ned i mente, og er så kul at jeg er sikker på at den må ha blitt brukt som soundtrack i en eller annen amerikansk film eller TV-serie.
«Heeeeeeeeeeey Mr. Limousine driver!»

3. The Allman Brothers Band - Trouble No More

Det sies om Allman Brothers Band at de var det mest innflytelsesrike rockebandet i USA på 70-tallet. Denne låta er fra debutskiva deres, som kom ut i 1969, og er et cover av Muddy Waters som originalt skrev låta. Muddy Waters versjon har en fin bluesnerve, men jeg valgte ABs versjon siden den er mer rocka og har dobbelt så kul vokalist.

4. Janis Joplin - Move Over

Eneste kvinnelige artist på lista, og nok en bluesrockklassiker. Låta er fra plata Pearl, som ble utgitt posthumt i 1971. Plata er behandlet av produsentlegende Paul Rothchild, som bl.a. stod bak de beste skivene til The Doors. Vokalen til Janis Joplin får virkelig spillerom, og hun framfører denne selvskrevne låta med baller. Skulle bare hatt flere kvinnelige vokalister som Janis.

5. Cream - Spoonful

Vi holder oss i bluesrockland, og hilser på verdens første supergruppe — Cream — med en nydelig klassiker av en låt fra deres debutplate. Låta er skrevet av en Willie Dixon, men knyttes gjerne til en annen blueslegende, Howlin' Wolf. Howlin' Wolf var svart, og framførte sangen med en mye mer utpreget blueslyd enn Cream (som bestod av tre hvite middelklasserockere).

6. Kansas Joe McCoy - When The Levee Breaks

Nå er vi lenger tilbake enn 60-70-tallet og bluesrock. Nærmere bestemt er vi i 1929 og ekte deltablues. Kansas Joe McCoy skrev sangen etter elvefloden i Missisippi i 1927, og man kan velge å tolke sangen som et uttrykk for frustrasjon etter at levegrunnlaget forsvinner under føttene dine, bokstavelig talt. En kan også tolke dette i metaforisk forstand, selvsagt. Uansett er det tidløst. Låta er kanskje mest kjent gjennom Led Zeppelin, som naturlig nok har en mye mer massiv produksjon enn den gamle travern fra Missisippi. Dette er for øvrig en av mine absolutte favorittlåter gjennom tidene (Led Zeppelins versjon, altså).

7. Black Rebel Motorcycle Club - Restless Sinner

Vi skyter fram til 2005 og får servert en akustisk perle fra Black Rebel Motorcycle Club. Denne bør høres på særdeles høyt volum for å få fram de fantastiske nyansene i gitarklangen og den utsøkte stemmen.

8. Otis Taylor - Ain't No Cowgirl

Otis Taylor er en spennende fyr. Han høres ut som han kunne levd på 20-tallet og vært med å finne opp bluesen. I stedet er han født i 1948, og begynner å gi ut plater på 90-tallet. Denne låta er fra hans plate White African fra 2001, og har en polert og drømmeaktig lyd, kombinert med enkel tekst.

9. B.B. King - Lucille

Vi runder av med bluesikonet B.B. King som synger og spiller om å synge og spille på gitaren sin, som heter Lucille. Fin avslutning.